Idag fikk jeg nok en gang med meg Bowling for Columbine som gikk på NRK1 ikveld. Denne dokumentaren tar for seg USAs våpengalskap, og hendelsene som inntraff i Columbine i April 2001, da et par elever en morgen bestemte seg for å ta livet av mange av sine egne medelever og lærere. Det er så trist å se videoene fra overvåkingskameraene i skolen, og se disse menneskene spasere rundt mens de uten anger slakter andre mennesker. Hvordan blir noen slik? Har noen skylden?

I denne dokumentaren var det vist klipp fra en god del folk som skyldte på Marilyn Manson, voldelige filmer – tilogmed South Park, og mente at disse påvirket ungdommene til den grad at de kunne gjøre noe så forferdelig. Michael Moore intervjuet Marilyn Manson, og det siste som ble sagt i det der intervjuet, synes jeg er det viseste som ble sagt i hele filmen. Når han ble spurt hva han ville sagt til de som gjorde det, svarte Marilyn "I wouldn’t say a single word to them. I would listen to what they had to say, and that’s what no one did."

Jeg har sett en tendens til å skylde på musikk, filmer, videospill og annen kultur, som grunn til at ungdom gjør fæle ting, og vil med det bare si noen få ting. Når jeg var liten, så jeg på Rambo-filmene, hoppet rundt og lekte Karate Kid, og fulgte spent med på skrekk som Evil Dead-filmene. Mye spilling ble det også på meg, som Mortal Combat, hvor det handla om å rett og slett banke vettet ut av hverandre. Jo, man skulle trodd at jeg ville endt opp som rene massemorderen, hvis disse ekspertenes utsagn var sanne.

Det som er spesielt viktig å legge merke til når det gjelder voldelig atferd fra ung alder, er deres situasjon i hjemmet. Det er lett å skylde på utenforstående elementer, men ærlig talt så har alltid foreldrene hatt mer innflytelse på et barn enn et spill eller en musiker noensinne vil få. Joda, noen får inspirasjon fra spill og gjør fæle ting – men spørsmålet er da om disse personene fra før av bare var tikkende bomber som kunne gå av når som helst? Er det virkelig nødvendig å skylde på noen? Hvorfor har alle hele tiden et behov for å finne en syndebukk i en situasjon hvor det nødvendigvis ikke er noen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende