Av og til forundrer jeg meg litt. Som jeg har skrevet om før, har jeg alltid vært av en noe rebelsk natur, og jeg synes at vi begynner å bli en utdøende rase. Joda, det finnes nok av ungdommer der ute som ikke gjør som de blir fortalt og hva det nå enn måtte være, men kvaliteten på opprørene har falt tilsynelatende like mye som intelligens-nivået blant folket.

Jeg hadde en prat med en av brødrene mine, og han fortalte om alle opprørene de drev med i hans tid, mot de lærerne som var trangsynte og slikt, og spurte meg så om det var noen slike elever igjen på skolen nå. Jeg klødde meg litt i hodet. Noen sekunder funderte jeg nøye over det, men kom ikke på èn eneste person som kvalifiserte. Det finnes de som gjør opprør, men som regel av ganske så latterlige grunner. Å komme med frekke bemerkninger til alle lærere, inkludert de som faktisk er flinke til å lære og respekterer elevene, ser jeg forsåvidt ikke noen grunn i.

Det er mange elever som jobber godt, gjør sitt beste, og klarer seg noenlunde godt. De gjør alt læreren ber dem om, og de er mer enn villig til å endre sin personlighet og hva som skal til for å tilfredsstille fasitens svar. Jeg vet godt at alltid har kunnet fått en bedre karakter enn de jeg har pleid å få i norsk-faget, men fordi jeg aldri holder meg til fasit-meningene når vi skal diskutere og argumentere i tekster, føler ikke lærerne at de kan gi meg noen veldig gode karakterer. Jeg fortalte mine venner at det var av rent prinsipielle grunner at jeg ikke ville forandre mine meninger for å bli enhver lærers våte drøm, og de svarte at det var en dum tankegang, fordi det bare var prinsipper. Men, kanskje dessverre for meg, så er det nå slik at jeg føler for å være slik som jeg er, og ingen – heller ikke lærere - skal fortelle meg at det jeg tror og mener er feil!

Så jeg sitter der alene. De som får dårlige karakterer skriver dårlig. De som får bra karakterer skriver bra, men former sine meninger etter det de har lest i læreboka. Og så sitter jeg der, alene med å være en rebell, i en kategori med folk som skriver godt men har såpass underlige men godt begrunnede meninger at lærere aldri har klart å plassere meg. Jeg kikker meg rundt, løfter på skuldrene, og fortsetter min lille eskapade inn i mitt eget sinn med fantasifulle tanker og uttrykk. Jeg vil kanskje aldri finne meg til rette, men jeg liker meg i akkurat den kategorien som ingen kan plassere: Individer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende