Etter å nettopp ha sett filmen "Hitch", som forøvrig var en ganske underholdende film, kom jeg til å tenke litt på dette med kjærlighet. Hmm, hvem er det jeg prøver å lure her? Jeg tenker alltid på dette med kjærlighet. Etter endeløse timer med refleksjon rundt temaet, er jeg enda ikke noe nærmere et svar. Er det noe mennesker gjennom tidene har forsøkt å finne svaret på, forgjeves, så er det nettopp dette, men allikevel er det så mange som finner hverandre der ute – hver eneste dag. Hver eneste dag møtes mennesker som vil tilbringe deres resterende dager her på jord sammen med hverandre – i hverandres armer. Det er en fin tanke. Men hvordan er det egentlig at disse møtes – og hvordan klarer partene å sjarmere, eller forføre om du vil, sin motpart?

For litt siden pløyde jeg meg igjennom Søren Kierkegaards "Forførerens Dagbok", om en ung herremann ved navn Johannes. I denne boken beskriver forføreren alle sine steg for å sjarmere sitt "bytte", en vidunderlig jente som heter Cordelia, og jeg fant boken veldig interessant, med tanke på at den ga noen tips som i enkelte tilfeller kan være svært så hendige å ha i bakhodet. Estetikken var et sentralt tema, og er vel utvilsomt blant det som spiller mest inn i startfasen av et forhold – før menneskene har fått utviklet noe dypt bånd til hverandre. Vi alle vet å verdsette skjønnhet, og vi gjør det alle på forskjellige måter. Noen henger seg så opp i den ytre skjønnheten at de glemmer det indre, mens noen både lar innsiden og utsiden spille inn. Hverken av disse tankegangene er det vel egentlig noe galt med, for noen er antageligvis ikke ute etter å finne sann kjærlighet. Jeg, på min side, er det.

I denne alderen er det kanskje naivt å håpe at jeg en dag snubler over en jente som er så vidunderlig at jeg ikke kan klare å leve uten henne. Kanskje er det denne barnslige naiviteten som driver meg. Til tross for at jeg selv aldri har opplevd det som kan betegnes som "sann kjærlighet", har jeg ikke gitt opp troen på at den finnes – som mange andre dessverre gjør. Jeg vet at den finnes, fordi jeg føler den. Dypt i mitt hjerte ligger den lukket i en boks, og kun èn jente her på jord har nøkkelen som skal til for å åpne den. Den er ikke bare en myte.

Når det er sagt, så vet jeg at hvis jeg en gang eventuelt møter på denne jenta – så blir ikke livet nødvendigvis perfekt, som mange andre antageligvis tror når de møter en jente eller en gutt de føler at de vil tilbringe livet med. Livet med kjærlighet er en dans på roser, men også roser har torner. Dette må man aldri glemme, fordi det er det viktigste prinsippet innen alt som har med kjærlighet å gjøre. Man danser på tornene for en annen persons skyld, og det er det som gjør det hele så vidunderlig.

For møter jeg denne jenta – noe jeg vet at jeg vil, som den håpløse romantikeren jeg er – vet jeg at det vil bli vanskelig. Prosessen å finne denne jenta er i seg selv vanskelig nok, men det stopper ikke der. Har man funnet henne, og tørster etter hennes lidenskap hvert våkne sekund, så er det enda et hinder i veien, nemlig forførelsen. Ikke alltid er det slik at blikkene møtes, og begge partene plutselig får det for seg at de er hverandres drømmepartnere. Noen ganger må det litt innsats til, og det spesielt i tilfeller som meg selv. Noen mennesker er så åpne at man blir helt kjent med dem etter å ha pratet med dem i fem minutter, og disse er det faktisk forbausende mange av. Disse er det kanskje lett å vite om man liker eller ikke, og kanskje er det derfor de er så lette å like. Kanskje er det derfor at disse aldri har problemer med å finne seg partnere. Kanskje nettopp derfor er det vanskelig for de av oss som er litt mystiske av seg, siden få mennesker ønsker å legge inn den innsatsen som skal til for å forføre et annet menneske. Forførelse nå, er intet annet enn et begrep som brukes i sammenheng med å få et napp på byen en kveld, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om forførelse i den betydning at man forfører sjelen, og stuper ut i kjærlighetens endeløst dype hav, hvor horisonten ingen grense har. Man vet ikke hva som befinner seg under overflaten, men det er nettopp det som er spennende.

Jeg har fått inntrykk av at det å være mystisk ikke lenger er en bra ting, og stiller meg undrende til dette. Hva er egentlig kjærlighet, hvis rosene man danser på ikke har noen torner? Den er falsk, for alle roser bærer torner på sin stilk. Er det bare meg som fortsatt føler at selve forførelsen er spennende, og at all innsatsen man legger inn i prosessen faktisk er verdt det? Man kan ikke vinne stort hvis man ikke våger å spille stort, og dette er en fast regel jeg prøver å huske. Nå er jeg ikke forelsket, og etter å ha vært det i nesten to år, føler jeg meg regelrett tom. Det er en rar følelse.

Men hvor har det blitt av storspillerne? Det lurer jeg på…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende