Tanken på deg der ute i verden et eller annet sted pleier å gjøre meg glad. Jeg kikker på stjernene og tenker at du selv står der ute et sted og skuer opp mot de samme stjernene. Jeg tenker at du står der blant mengder av mennesker, og føler deg like fortapt som meg. Jeg tenker at jeg kanskje ikke er alene her i verden.

Hver dag smaker jeg en bit av livets rett, men den mangler en eller annen ingrediens som jeg bare ikke klarer å sette fingeren på. I det jeg våkner, merker jeg at den piffen som en gang pleide å få satt bakenden min i gir, er borte. Den har forlatt meg igjen, og stjal fra meg alt jeg eide. Livet er satt på autopilot, og jeg gjør det som må gjøres av den enkle grunn at det må gjøres. Viljen og lysten til å faktisk gjøre det bra i noe som helst har forsvunnet. Jeg er ikke deprimert. Jeg har det egentlig ganske fint, og sett bortifra følelsen av fremmedgjøring fra mine omgivelser, forstår jeg egentlig ikke meg selv og mine følelser. Det er bare noe som mangler.

Lenge pleide jeg å tro at kjærligheten var den manglende ingrediensen. Så fort jeg fant meg ei jente som ville verdsette meg og alle mine sider, på godt og vondt, så ville ting bli bedre, trodde jeg. Det har enda til gode å skje. Mine utallige kjærlighetserklæringer går ut i universet og vender tilbake, med en merkelapp klistret på som sier "adressaten ukjent".  Den jeg leter etter finnes ikke der ute. Man bør kjenne sin plass her i verdenen, liker jeg å si, og jeg vet nå at min plass her i verdenen, er for meg selv.

Så hva er den manglende ingrediensen som kunne sprøytet farger inn i et monotont og fargeløst liv? Er det flere venner? En jobb? Mer penger? Eller kanskje fest og fyll som så mange anbefaler? Når sant skal sies, så tror jeg at det eneste som kan gjøre ting bedre for en person som meg, er om jeg kunne fått tilbake troen på at det var en mening med alt det her. Jeg hadde ikke brydd meg om folk hadde hatet meg, om karakterene hadde gått ad undas, eller om mine venner hadde forlatt meg, bare jeg kunne følt at det var en hensikt. Det er kanskje en uvurderlig kvalitet å ha i et så kaldt og bittert samfunn som dette, da det skjerper min overlevelsesevne til det maksimale.  Men når man så en dag har klart å få det meste man drømte om, bare for å finne ut at hensikten bak alt man har gjort har forsvunnet, hva gjør man da?

For at jeg skal få tilbake den følelsen av at det jeg gjør er meningsfullt, så må jeg endre verdenen. Det er det som er nøkkelen til det hele. Mange av oss føler en eller annen gang i livet at vi mangler en spesiell ingrediens, og det er den følelsen som skal lede oss på riktig spor. Enkelte velger å ignorere den følelsen fordi den av og til viker fra det som blir sett på som normalt i et samfunn, men det bør ikke ha noe å si. Min manglende spesielle ingrediens; min mening med livet, er å endre denne verdenen og sette igjen et enormt preg i dens grunnvoller. Kjærlighet, som jeg før trodde skulle være mitt område, har dessverre vist seg å være et villspor. Den var en blindvei.

Den veien jeg har tatt nå er mye vanskeligere og mer utfordrende enn noe annet, men alle pionerer må vel gå igjennom tøft terreng for å finne frem til nye områder. Her er det ikke snakk om å sette seg lave mål for å få opp selvtilliten, for jeg skal forandre verdenen – enten dere vil det eller ei.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende