Livet er intet eventyr. Livet er ingen lek. Livet er noe vagt og seigt som glipper ut av hendene på en, som såpa i fengselsdusjen, og etterpå ender man som regel opp sår i baken. Men er det mulig å slå tilbake, og sørge for at man beholder sin verdighet og anale jomfrudom intakt?

Alt virker så tilfeldig for tiden. Før fikk jeg meg selv til å tro at det var en dypere mening bak alt som skjedde, men så plutselig var den meningen borte. Kan det være at jeg bare er en ren tilfeldighet? Selvfølgelig kan det være. Sannsynligheten for det er nok større enn sannsynligheten for noe annet, men allikevel så tilfredstiller det svaret rett og slett ikke min fornuft. Bare Gud, eller vitenskapen om du vil, vet hvorfor.

Hvorfor ble jeg skapt så annerledes fra alle andre? Jeg vil ikke si at det er noe galt med meg i ordets rette forstand, men jeg er bare annerledes. Jeg er kald, men samtidig varm på en måte ulik alle andre, og denne uvissheten om hvem jeg egentlig er holder på å gjøre meg sprø. Om jeg ikke finner et svar snart så ender jeg vel opp med måne etter å ha revet av meg all håret i min frustrasjon.

Hva er følelser egentlig? Alle prøver å overbevise meg om at det er så meget forskjellig. Noen antyder at det er kjemiske prosesser i hjernen, mens andre påstår at det ligger noe mer bak det hele. Jeg gidder ikke bry meg om hvem av de som har rett. Hva som er årsaken til følelser er meg knakende likegyldig, for det eneste jeg vil vite, er hva følelser egentlig er. Jeg føler ikke ting på samme måte som alle andre, og selv om jeg godt klarer å leve meg inn i andres situasjoner, så klarer jeg selv ikke å føle som dem. Alle følelser som andre mennesker beskriver dem, samsvarer ikke med det jeg føler. Sorg og glede, sinne og likegyldighet; alt er bare to sider av samme sak for meg. Situasjoner som får alle til å gråte, gjør ikke noe med meg, men ofte har det seg at det også er omvendt. Det er som om jeg står på utsiden av menneskeheten og titter inn i ny og ne. Om jeg ikke er en av menneskeheten, hva er jeg så? Er jeg en engel som er her for å redde mennesker på en eller annen absurd måte, eller en kald og kynisk demon som vil kjempe imot dem? Noen ganger liker jeg å tro at jeg er litt av begge.

Uansett hva man er, så vil livet komme bakfra og utføre sine lugubre handlinger med både ens kropp og sinn. Engler blir mentalt knekt og ødelagt av alle "menneskene". Demoner på en annen side blir så fast bestemt på å kjempe imot menneskene at de selv til slutt blir en av dem. Hva er det så ideelt å være? En engel, et menneske, en demon, eller noe helt annet?

Jeg ser mennesker som går i gatene. Jeg ser engler som blir trampet på av mennesker. Jeg ser demoner som kjemper mot mennesker. Jeg ser alt, men jeg er ikke en del av det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende