Jeg satt og tenkte på hvordan jeg kunne øke antallet lesere på min nye blogg, og kom frem til at jeg kanskje burde benytte meg av den gamle bloggen – som du forøvrig leser akkurat nå – for å reklamere. Nå har det seg slik at alle mine gamle lesere antageligvis har vokst opp og/eller forlatt bloggerverdenen for godt, men det er da absolutt ingen grunn til å ikke legge ut et innlegg hvor jeg hensynsløst legger ut om hvor flott min nye blogg er.

"Formørkning Fryder" heter mitt nye prosjekt. Det har riktignok foregått i noen måneder nå, og grunnet brukket håndledd og diverse andre hindringer har det ikke blitt så mye blogging på meg, noe som igjen gjenspeiles i det lave antallet oppdateringer. Nå sies det at kvalitet burde gå fremfor kvantitet, og om du er en av dem som støtter opp om dette utsagnet, er det bare å stikke innom, for om det mangler på kvantitet, mangler det iallfall ikke på kvalitet. Det finnes nok av menensker her i bloggverdenen som burde tenke på å forsøke en lik fremgangsmåte.

Du tenker kanskje at jeg burde prostituere bloggen min litt mer for å få opp antallet lesere, blant annet ved å kommentere andre blogger i hytt og pine for å komme inn i deres lune krets, men jeg har dessverre aldri vært noe flink til å rævslikke folk, spesielt ikke om jeg faktisk ikke respekterer eller beundrer dem i det hele tatt. Derfor velger jeg heller å skru på sjarmen i dette innlegget, og håpe at jeg kaprer et par skarve lesere – om ikke annet.

Jeg håper De vil trives på min vesle blogg, og at De vil kjenne solens fravær i det formørkningen tar over. For når solen blir så sterk at mennesker blir stekt levende i dens stråler, er formørkning det eneste som kan redde dem.

Mitt navn er Daniel, og "Formørkning Fryder" er min blogg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som noen av dere dedikerte fans sikkert har lagt merke til, har aktiviteten på denne bloggen sunket betraktelig i det siste, rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg skal skrive lenger. Jeg føler at jeg har brukt opp hele dette konseptet, og nå er det ingen flere ark igjen å skrive på innenfor disse permene. Sannheten har forhåpentligvis blitt talt – og jeg skal nok fortsette med å fortelle den, men fokuset blir nok nå satt på boken jeg jobber med, samt et nytt blogg-prosjekt. 

Dette er altså ikke noen adjø til denne bloggen, og et par innlegg vil nok dukke opp i ny og ne, men for å gi mine sultne fans noe å fordøye i løpet av sommeren, velger jeg å legge ut en link til min nye blogg, som forhåpentligvis vil falle i smak hos noen og enhver. Dere 30-40 som klikker dere inn her hver dag av tilfeldige eller fanatiske grunner, kan nå altså fryde dere over mer kaotisk rabbel og babbel fra undertegnede.

Velkommen til Formørkning Fryder.

"I have to change to stay the same. That’s what fascinates me – to make something I can never be sure of, and no one else can either," – Willem De Kooning

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det å være russ er like typisk norsk som fårikål og janteloven, og igjen er det jo dags for russens storhetstid. Selv er jeg nok forsatt et år unna denne heidundrende tradisjonen, men det er uansett mange på min alder som prater om deres forventninger og planer for russetiden. Personlig har jeg ikke noe imot at folk skal feste alle hjernecellene til døde rett før eksamen, og det høres jo utvilsomt ut som et interessant prosjekt – av mangel på bedre ord. Ro deg ned; jeg er ikke en av festbremsene som vil fjerne russefeiringen og forby alle disse forunderlige aktivitetene, men mange rister på hodet og forbanner den dagen jeg ble født da de hører at jeg ikke har noen planer om å bli russ.

Hver gang jeg er på fest så merker jeg en interessant tendens blant Ola og Kari Nordmann. Jeg kan ha helt normale samtaler med dem, og uansett om de liker meg eller ikke så pleier de å synes at jeg er en absurd kar. Det som interessant er allikevel ikke dette, men det faktum at de fleste rygger unna og skyr meg som pesten med en gang de ser at jeg ikke holder alkoholholdige drikkevarer i hendene. Som oftest pleier de da å påstå at jeg er en kjedelig person, og så blir de skremt. Ironisk er det jo at jeg tidligere kunne prate med dem og ha en interessant samtale, men ironi er noe jeg opplever stadig oftere i denne verdenen. Det er visst noe ved underlige mennesker som skremmer vettet av folk, selv om de har null grunn til å bli skremt.

 Hvor er det jeg vil med dette? Jo, jeg vil fortelle deg at det er akkurat  på samme måte med det å være russ, og det  kommer vel strengt tatt ikke som noen overraskelse for noen. De som bryter seg løs fra tradisjoner vil alltid få noen sure fjes og bli baksnakket, men takk og lov for at min samvittighet overfor den gemene hop har visnet hen gjennom årene.

Problemet jeg personlig har med å være russ, er at det strider sterkt imot mitt livssyn. Nei, det er ikke snakk om religion her, for jeg har såvidt jeg vet ingen tydlig religiøs overbevisning, men det er snakk om prinsipper. Mange ser på denne feiringen som et siste drag av frisk luft før man blir dratt ned i det bunnløse og mørke havet som voksenlivet antageligvis kan være, og mens dette er en koselig men allikevel forbanna pessimistisk tankegang, så klarer jeg bare ikke se logikken. Jeg har ingen planer om å ha et kjedelig voksenliv, og selv om mange sannsynligvis har behov for å få ut fortrykt barnslighet som de har ruget på gjennom tenårene, vil jeg faktisk beholde min barnslighet. Av en eller annen merkverdig grunn så er det slik at barnslig glede over de mest bisarre aktivitetene kun er akseptert om man er russ, og om man faktisk klarer å ha det gøy utenfor de rammene som er satt av Russestyret, så er man visst umoden og barnslig. Det er så hyklerisk at jeg ikke engang orker å kommentere det. Det snakker for seg selv.

Jeg skal derfor lage min helt egen type russ, nemlig antiruss. Innen russetiden neste år så skal jeg få lagd et eller annet plagg, sannsynligvis med alle regnbuens farger, og antirussknutene vil det bli mange av. Jeg kan nevne noen få i farta

§1 – Kopi av Darwins "Artenes Opprinnelse" i lua
- Være et menneske i minst 24 timer.

§2 – Sukkersjokk og oppkast
- Drikke en hel kasse med First Price-Cola.

§3 – Rene bukser på beina
 - Vaske buksa minst én gang annenhver dag

§4 – Alskens lugubre, seksuelt overførbare sykdommer
 - Ha sex med ti forskjellige mennesker på én kveld.

§5 – Kondom i lua
 - Få 6 av minst fire forskjellige lærere (på fire forskjellige prøver).

§6 – Hva du nå enn føler for å ha i lua
 - Gjøre hva enn du føler for (på eget ansvar).

Dette var som sagt bare et lite utdrag, men de bør gi et godt inntrykk av antiruss-bevegelsen. Jeg har på følelsen at dette kommer til å bli moro, og selv om jeg nok blir alene om å vandre rundt i fargesprakende og rene klær, tror jeg at det kommer til å bli en interessant periode. Heldigvis er jeg allerede vant til å være sosialt utstøtt, så overgangen bør nok ikke bli så altfor stor. Jeg gleder meg allerede.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For meg handler musikkåret 2007 først og fremst om to band: Manic Street Preachers og Smashing Pumpkins. To av 90-tallets desidert beste band slipper i år nye plater som forhåpentligvis vil rocke sokkene av samtlige mennesker på denne jorden. Dette innlegget ser litt på hva vi kan vente oss av det éne.

Manic Street Preachers – "Send Away the Tigers"
Release: 9. mai 2007
Manic Street Preachers skapte på 90-tallet noen album som jeg personlig ser på som noen av tidenes musikalske mesterverker. "The Holy Bible" var en hybrid av spennende musikkstiler som var både skremmende, drønnende og fengende, og den unike opplevelsen av å være vitne til en herlig kombinasjon av James Dean Bradfields musikalske evner og Richey Edwards’ lyriske talenter, er noe jeg enda har til gode å få oppleve andre steder.

 Da Richey Edwards på mystisk vis forsvant, antageligvis grunnet selvmord, ble bandet sittende igjen uten en kjempegod venn gjennom mange år, men bestemte seg for at de ikke kunne gi opp. Albumet "Everything Must Go" ble deres neste album, og som et resultat av Richeys bortgang, er albumet følelsesladd så til de grader at man nesten får en tåre i øynene av å tenke på alt som ligger bak. "And I just hope that you can forgive us, but everything must go," går en av tekstene på albumet, og vokalen nærmest røsker i øra og bringer til live følelser som man nesten ikke trodde fantes oppi skrotten. Bandet tok nærmest en helomvending stilmessig, og fra punkrock hadde nå bandet gått videre til en mye mykere stil – til tross for at de aldri helt har gitt fra seg deres sinte undertoner.

To sanger er sluppet fra "Send Away the Tigers", nemlig "Underdogs" og "Your love alone is not enough", og lover en blandet nyoppinning av nettopp disse to albumene. Det er vel ingen tvil om at bandet aldri vil få gjenoppleve den kvaliteten og råskapen som de hadde i deres glansdager, men jeg vil si at Manic Street Preachers er et av de banda som aldri har sett tilbake og forsøkt å etterligne seg selv i fortiden. Som alle noenlunde velfungerende mennesker, har bandet utviklet seg mye fra det bandet de var for vel over ti år siden, og selv om alt ikke er like bra, finnes det mange godbiter å ta av fra hele deres karriere til nå. Det bandet som var med på å skape hele denne britrock/indie-bevegelsen som nå er på topp, velger å ta et steg vekk fra denne sjangeren for å prøve seg på noe nytt.

"Your love alone is not enough" er en nydelig duett med Nina Persson fra The Cardigans, og den eneste reale duetten bandet har å skilte med i sin fortid, er "Little Baby Nothing" med den tidligere pornostjernen Traci Lords. Noen vil kalle denne sangen pjuskete poprock, men jeg vil kalle det en naturlig utviklet variant av det bandet. Noen rockere velger å klamre seg fast til et image og en stil hele livet, til den dagen de dør som forfalne ikoner av fordums tider, og mens noen kanskje synes dette er tøft, synes jeg egentlig at det er patetisk.

"Underdogs" er et sjeldent glimt tilbake til fortiden, fra den gangen bandet var utstøtt fra hele musikkindustrien på grunn av deres noe utradisjonelle og provoserende tekster og meninger. "I laughed when Lennon got shot," lød en strofe fra deres gamle klassiker "Motown Junk", og i en industri hvor Lennon mildt sagt blir sett på som en gud, var det som å banne i kirka. "Underdogs" har en nydelig, autentisk lyd av originalitet, og oser praktisk talt av bandets særegne atmosfære. James Dean Bradfield, hvis myke men skrikende stemme kan gjenkjennes på lang avstand med propper i øra, synger med en aggressiv og noe frustrert stemme noen herlige tekster fra Nicky Wires glimrende lyriske hjerne. En sær sang, men alle fans av bandet vet at det er særegenheten som gjør bandet til det fantastiske bandet det er.

Noe å glede seg til? Definitivt. Sjekk ut hjemmesiden deres for mer informasjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er underlig hvordan folk har en tendens til å tilpasse seg sine omgivelser. Omtrent som kameleoner, menger mennesker seg med gruppene som omgir dem, og lar deres egne verdier, meninger og tanker utslettes til fordel for det trygge og akseptable. Dette kalles sosialisering, og fra tidlig av blir man lært at dette er en positiv ting i et samfunn, og at det er en nødvendighet for at hjulene skal gå rundt. De som nekter å la seg sosialisere fullstendig, blir kalt sosiale avvik. Det betyr vel at jeg også er et sosialt avvik?

"Ytringsfriheten er død," pleier jeg å si til folk som påstår at vi lever i et fritt land hvor det er lov til å mene hva man vil uten å måtte være redd for å bli straffet for det. Gang på gang får jeg da høre den samme gamle regla om at vi har en grunnlovsfestet rett til ytringsfrihet, og at vi derfor ikke kan bli straffet av en domstol for det vi mener. Sant nok, vi kan ikke straffes fysisk for noe vi mener, men så trodde jeg da inderlig at det opplyste mennesket i år 2007 burde ha hørt om psyken. Den spiller – tro det eller ei – en ganske stor rolle for hvem vi er og hva slags funksjon vi har i samfunnet.

Like sikkert som at folk bryter fartsgrensene på veien, er det at også ytringsfriheten i praksis ikke eksisterer. Den er på det nåværende tidspunkt intet annet enn en sovende paragraf, for den har blitt utdatert. Våre nåværende verdier og normer stemmer ikke overens med en slik lov, men man velger å ikke fjerne den, for det høres så fint og koselig ut å ha en lov som sikrer oss retten til å mene det vi vil. Om vi i virkeligheten faktisk ikke har denne retten, teller ikke fullt så mye, for så lenge byråkratiet er i orden, og vi har det på papiret – da må jo alt være som det skal. La oss ta putte blomster i håret og danse på enger av brutte løfter og forkastede verdier, og la Storebror Staten fly oss av gårde til paradis.

La oss ta en liten pause fra hverdagen, og distansere oss fra det menneskelige samfunnet for en kort stund, slik at vi kan se det hele litt klarere. Tenk deg at du bor i et samfunn hvor nesten alt er lov; et anarki hvis eneste lov er Egners strofe "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Forøvrig kan man gjøre som man vil." Det høres for godt ut til å være sant, ikke sant? Ja, det er fordi det er det. Menneskene som utgjør befolkningen i dette såkalte paradiset har funnet ut at de ikke aksepterer mennesker som tenker eller oppfører seg annerledes enn dem selv, og hva er det så mer naturlig å ty til enn utstøting? Samfunnet slår seg sammen for å ta rotta på individet som forsøker å skape sin egen, personlige kultur – og det er da ingenting mer forfriskende patriotisk enn det? Du står dermed overfor et valg: Skal du stå for det du mener og bli utstøtt og kalt et "sosialt avvik", eller skal du assimilere deg fullstendig i dine omgivelser, og dermed bli tatt inn i varmen?

Ytringsfrihet? Jeg vil ha meg frabedt slik tullprat. Om noen står med en pistol rettet mot hodet ditt, og sier at du kan si hva du vil, men at du vil bli skutt om du gjør det – hva er det naturlige å gjøre da? Selvfølgelig er det her ikke snakk om en fysisk pistol eller et fysisk hode, men det er der mitt poeng med psyken kommer inn. Den betyr mye, og om noen har rettet en pistol mot vår psyke og truer oss til å mene noe vi egentlig ikke mener, kan vi da kalle oss frie? Betyr sinnet vårt virkelig så lite for oss?

Jeg har stirret opp løpet på pistolen, og stirret inn i øynene til personen som holder den i sine hender, og det er én ting dere alle bør vite: Jeg er ikke redd for å si det jeg mener, selv om det fører til at det blir skutt en fatal kule gjennom mitt sinn. Det finnes ting her i livet som er viktigere enn en forlenget eksistens, og blant dem er følelsen av å ha brukt den lille tiden man har hatt her på jorden til å gjøre noe viktig.

Så for all del, trykk på avtrekkeren og få det overstått. Uansett hva du gjør så vil jeg ha vunnet – for det hele handler vel i grunn om ett enkelt spørsmål: Vil du ha blod på dine hender? Jeg har allerede valgt mitt ståsted. Nå er det på tide at du velger ditt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det igjen å si som ikke har blitt sagt? I et siste, desperate forsøk på å få din mye etterlengtede oppmerksomhet – hva kan jeg egentlig si? Absolutt ingenting. Du vil ikke lytte til en som meg, og grunnen er enkel: Jeg er ikke det du leter etter. Så du fortsetter å lete, med meg gjemt bort langt baki roten av din hukommelse, i håp om å én gang finne det du leter etter. Du kommer aldri til å finne det, men du er ute etter noen som kan fortelle deg i finere ordlag svarene på det de spørsmålene som har hjemsøkt deg hele ditt liv. Du søker råd fra mennesker og monstre som ikke har den fjerneste anelse om hvem eller hva du egentlig er, for selv om du føler at noe mangler, vil din tillit altid være forbeholdt de som kan ordlegge seg på en slik måte at de får deg til å innbille at det er deg de snakker om.

Jeg har nylig kommet frem til en enighet med meg selv angående visse aspekter av  min personlighet og tilhørighet blant disse skikkelsene som omgir meg. Lenge forsøkte jeg å bli en flink dikter og lyriker, og så opp til mennesker som klarte å sette kalde, tomme ord inn i et system som brakte varme til dem. Lenge så jeg på dette som den ypperste av alle kunstformer, men jeg har mistet respekten for det hele. Majoriteten av den såkalte diktningen som finner sted, er bare et resultat av en umettelig hunger etter oppmerksomhet og verdiløse følelser. Ja, der sa jeg det. Verdiløse følelser. Det er det alt sammen handler om; et sug etter å føle en tilhørighet blant alle de andre.

Det at noen andre kan beskrive det man selv føler ved hjelp av enkle ord, det får det hele til å virke så logisk og forståelig; enkelt og greit. Jeg vil ikke at følelsene mine skal bli et harmløst offer for slik harmfull prostitusjon. Dette er ord. Dette er  et verktøy for å kommunisere, og uten reell informasjon eller reelle tanker å formidle, er ordene verdiløse. Den som forsøker å forklare noe så abstrakt som følelser for meg, vil alltid feile, og muligens er andres følelser såpass ensidige og enkle at slike bokstaver og symboler som dette kan beskrive dem, men slik er det ikke for meg. Slik vil det aldri være.

Folk forteller meg av og til at det jeg skriver er for kaldt og sterilt, og at jeg simpelthen beskriver det jeg vil formidle, men jeg kan bare ikke fatte hva som er galt i det? Jeg vil ikke tvinge min personlige propaganda på dere som leser dette, og jeg vil ikke lure dere til å tro at jeg forstår deg eller den du er, for det gjør jeg ikke. Jeg vil fortelle deg det jeg har å fortelle, og så får du selv føle det mine utsagn får deg til å føle. Noen sier at det ikke er poesi og kunst når man ikke formidler følelser, men formidling av følelser er bare en illusjon. Jeg er ikke her for å formidle følelser – jeg er her for å fremkalle dem. Kanskje er jeg ikke en poet, en kunstner eller en vel-artikulert tufs med et massivt vokabular som jeg kan skryte av til alle og en hver, men jeg er noe helt eget. Jeg vil ikke være en poet. Jeg vil ikke være en kunstner. Jeg vil ikke føle dine følelser. Jeg vil ikke tenke dine tanker. Jeg vil kjenne til dine følelser, og jeg vil vite dine tanker, men de kan og vil aldri bli en del av meg. Det er ikke noen vits i å forsøke engang, for du er du og jeg er meg.

Kunstner? Jeg vil heller være et menneske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi lever i en flott tid, ikke sant? Alle beviser tyder på at virkeligheten kan være – om ikke akkurat – så iallefall noe preget av å være et fint sted. I en tid hvor det er tabloidavisene og sladderpressen som presenterer oss for apokalyptiske spådommer av alskens slag, og samfunnet har blitt en maskin som til tross for en del knirking og annet rabalder, klarer å få hjulene til å gå rundt, er det vel ikke annet å gjøre enn å applaudere menneskeheten for deres evolusjon.

Jeg elsker å gå turer i skogen, og jeg føler at nytt liv blir sprøytet inn i meg i det vakuumet menneskene etterlater. Men hoppsann heisann! Etter å ha gått i ørska i noen minutter oppdager jeg at jeg faktisk ikke beveger meg blant trær i det hele tatt; Rundt meg er ødemarker så langt øyet (og en hver stjernekikkert) kan se, og jeg blir stående stille blant alle disse stubbene noen strakser. Vent nå litt… Det var da her jeg gikk fra dem igår?

Jeg tar meg heller en tur til byen, for å kjenne den berusende og lammende følelsen av eksos i mine lunger. Det er så mye å se på. Næmmen, se der borte. En tolvåring blir banket ihjel av en gjeng med råtøffe gangstere i Lindeberg-boxere. Jeg vender meg i en annen retning, og får øye på en politimann som står over et lite barn som en SS-soldat, og skriker noen uforståelige men riktignok fæle gloser om hvordan det ikke er lov til å sykle to på én sykkel. Og mens den stakkars ungen blir skremt fra sans og samling, har jommen en av byens narkomane bestemt seg for å låne sykkelen hans på ubestemt tid. Vi mennesker er tross alt flokkdyr som er skapt for å leve kollektivt, og hva er da bedre enn slike vidunderlige byer som aldri slutter å forbløffe?

Vel hjemme igjen skrur jeg på televisjonen, og legger merke til at det er en ekstrasending på gang. Jeg setter meg opp i en interessert positur, og lar øynene følge den opprømte nyhetsankerens bevegelser i dyp konsentrasjon. Ja, hold deg fast, for det viser seg at vi nå står overfor en ny katastrofe ikke ulik de vi så under både svartedauden og andre verdenskrig: Britney Spears har barbert av seg alt håret. Jeg kjenner at hjertet begynner å banke hardere og raskere mens kaldsvetten renner. Herregud! Selve fundamentet til hele den vestlige sivilisasjonen er i ferd med å kollapse, så nå er vel ingen trygge?

Jeg skrur av blikkboksen og hyperventilerer for å få samlet meg igjen. Blikket hviler seg et par strakser på tabloidavisen som ligger på bordet foran meg, og endelig får jeg litt avveksling fra all frykten. Visstnok skal enden være nær, for meteorologene har regnet ut at temperaturen vil stige et par hakk i løpet av noen få år. Jeg kan ikke annet enn å lene meg tilbake beroliget og valiumifisert, for om menneskene fortsetter sånn som de har gjort til nå, er global oppvarming virkelig den minste av farene vi har å bekymre oss for.

Nei, vet du hva? Jeg tror heller jeg tar frem en roman fra 1800-tallets Sovjetunion, for etter all sannsynlighet er den mer realistisk enn den virkeligheten vi blir presentert for. Adjø, Britney Spears. Adjø, maktgale autoritetsskikkelser. Adjø, voldelige sosse-gangstere. Adjø, virkelighetsfraberøvde virkelighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jo mer tid jeg tilbringer i denne vidunderlige verdenen, desto mer føler jeg en intens avsky mot den. Mennesker er skapninger som er skapt for å ødelegge, og denne destruktive holdningen er vel i grunn noe som kun er forårsaket av vår voldelige natur. Det er visstnok slik at det er den sterkestes rett, men det har kommet til det punktet i menneskehetens evolusjon hvor det er den uintelligentes rett. Naturlig utvelgelse har sviktet oss alle. Hvorfor? Fordi naturen ikke lenger er en del av oss. Nå er det vi som står for valget, og "vi" har gjennom historien bevist gang på gang at vi ikke er noen gode ledere.

Noen vil kalle meg en kynisk drittsekk, og kanskje er du en av dem, men i og med at jeg jo er en kynisk drittsekk, så kunne jeg ikke under noen omstendigheter brydd meg mindre. Folk vet ikke hvem jeg er, og de vil ikke vite det. De tror de vet hvem jeg er, men jeg er egentlig en ganske annen. De tror de vet hvem de er, men de er ikke den de tror. Man bør kjenne sin fiende i en hvilken som helst strid, men kanskje enda viktigere er det å kjenne seg selv, og nettopp derfor er det så mange gode mennesker som faller i kamp med menneskeheten.

Vi blir oppdratt til å være flokkdyr, og det er vel ikke å unnse at det er idealet. De fleste av oss drømmer om å være den utadvendte og kjekke gutten med det sleskete smilet, eller den flørtete jenta som kan få praktisk talt hvem hun vil. Alle ønsker å ha en stor omgangskrets, og bade i popularitet og falske lovord fra falske venner. Ingen liker den personen som sitter for seg selv og gjør noe helt annet enn alle andre. Dette skyldes selvfølgelig den såkalte sosialiseringen som skal få alle mennesker til å bli som flertallet og følge flertallets normer. Om noen velger å trosse de normene som folket har innført, så blir de utstøtt og sett ned på som asosiale tufser uten sosiale antenner. Det er kanskje slik at de ikke vil være en del av dette varme, lune samfunnet som vi har skapt for oss selv, og om man faktisk tar seg tid til å sette seg ned og se på situasjonen vi er i, så er det faktisk særdeles enkelt å forstå.

Jeg er den jeg er, og selv om den jeg er, ikke er den som alle andre vil jeg skal være, så la meg nå for helsike være slik. Nei, jeg er på ingen måte noe ideal. Jeg er stille, prinsippfast, sjenert og har mange sider som andre vil se på som feil, men jeg er forbanna glad i den personen uansett hvordan du måtte se på den. Folk tror de kjenner meg, og tror at de har rett til å dømme meg for noe som helst, men alt jeg gjør er et skuespill. Hvorfor? Fordi den eneste måten en sterk person kan overleve på i et samfunn som avskyr sterke mennesker, er å utgi seg for å være en av de svake – for så å observere. Jeg er ikke ond, og jeg lærer ikke min fiende å kjenne fordi jeg skal å angripe. Min intensjon er simpelthen å overleve, og når det målet er oppnådd, kan jeg begynne å konsentrere meg om de større mål i livet. Alt til sin tid.

Men det er noe som gjør meg stadig mer opprørt. Det er noe som setter kjepper i hjulene på min plan, og det er flokkens konstante forsøk på å destruere flere gode personligheter rundt omkring i min tilværelse. Jeg har selv blitt vant til å være et offer for gruppepress, men nettopp derfor klarer jeg å motstå. Om et vanlig, godt menneske blir konfrontert med å måtte velge mellom popularitet eller sin egen identitet – hvor mange velger egentlig det sistnevnte? Hvor mange tør egentlig å gå alene og være seg selv? I det jeg stiller det spørsmålet er det like stille som når læreren spør om vi har gjort leksene. Det er en pinlig taushet. Ingen vil innrømme å ha solgt seg selv, fordi ingen ser på det som noe vesentlig lenger. Det å bli konvertert fra et individ til en del av den sosiale eliten er vel kanskje noe de fleste ser på som fremgang, men jeg synes ikke at flertallet og den sosiale eliten har rett simpelthen fordi det er det våre normer sier. Det er sirkelargumentasjon av samme type som den mange religiøse bruker fordi de rett og slett mangler gode argumenter for å overbevise opponenten. Av den grunn så vet jeg at det ikke nytter å overbevise flertallet, hvem de nå enn måtte være, om at det de gjør er negativt for alle på denne kloden – fordi de har blitt lært fra de var små at det alltid er den store gruppen med mennesker som har rett. Problemet med dette ligger jo i det faktum at man ikke kan dømme en hær på antall soldater, fordi det er styrken de har og taktikken de anvender som til slutt definerer dens kvalitet. Hvor mye nytte har egentlig en gigantisk hær med svake mennesker hvis personlighet knekker like lett som beina til en beinskjør 90-åring?

Kanskje er det samfunnets konstante strid mot individualitet som gjør at de sterke blir sterkere, men det er også denne konstante striden som gjør at enkelte sterke brytes ned, og jeg har sett meg lei av det. Dette er en krig som foregår hvor hen man vender seg, og overalt gir nye mennesker seg hen til massene fordi de ikke ser noe annet lys i enden av tunnelen enn det massive toget med flertallet ombord som er på vei rett mot dem. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at de istedet hopper på toget. Allikevel finnes det de av oss som står opp mot toget i det det kommer, og om vi bare klarer å stå fast, vil vi til slutt seire. Jeg kjenner at bakken skjelver av det gigantiske toget som kommer i min retning. Toget kommer mot meg i en rasende fart, og jeg klarer såvidt å stå oppreist.  "Kjenn din fiende,"  tenker jeg, "og bruk dens svakheter til din fordel." Det er akkurat det jeg skal gjøre. Jeg er ikke redd, for jeg vet at det uansett er viktigere å falle for en grunn enn å leve for en illusjon. Min fryktløshet er fiendens største svakhet, og det er min største styrke. Så jeg står imot.

Nå kjenner jeg endelig meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og så var det tid for enda et nytt år. Igjen har vi overlevd en runde rundt solen, og hva er så mer logisk enn å lage noen forsetter man gjerne vil gjøre noe med på neste runde rundt solen? Tja, ganske mye, egentlig, men det har ikke noe med saken å gjøre. Av mangel på annet å skrive om, skal jeg skrive litt om året som har gått og forventninger til året som kommer.

Det året som har vært, og som snart bare er et vagt minne hos de fleste, har for meg vært et ganske annerledes år. Tidligere år av livet mitt har vært preget av kjedelig langdryghet, og dermed var dette året som et forfriskende munndrops med mentol-smak etter lang tid med fæl ånde. Huff, den sammenligninga var dårlig. Uansett, året har på flere måter vært både mitt beste og mitt verste, men det er nettopp det jeg vil ha ut av livet, så hva mer kan man ønske seg? Kjærlighetssorg, nye venner, alvorlige depresjoner og nye oppdagelser – hva mer trenger man egentlig?

Neste år skal jeg være akkurat som jeg er nå. Nei, jeg skal hverken bli astronaut eller gå ned noen kilo. Jeg skal ikke hoppe hverken mer eller mindre i halmet (selv om det teoretisk sett er umulig for meg å hoppe mindre i halmet enn jeg har gjort i år), og jeg skal heller ikke finne meg en kjæreste. Jeg skal ikke la den jeg er nå få bestemme over den jeg kommer til å bli, og derfor velger jeg å la alle muligheter stå åpne. Alt jeg vil for det neste året, er at det skal bli helt annerledes fra alle andre år – på godt eller vondt.

Og om noen imorgen tilfeldigvis skulle se en person i staselig kamuflasje-skjorte danse som om det var 1999, så er det antageligvis meg eller en full soldat. Om det skulle vise seg at det er meg, så frykt ei. Jeg er ikke sørpe full, jeg er bare en helt elendig danser.

Jeg gidder ikke å avslutte dette innlegget med "godt nytt år" og en rekke klemmer, rett og slett fordi jeg vet det kommende året ikke vil bli godt for alle. Hva kan jeg ellers si? Jeg håper du ikke får en rakett i øyet? Det får duge for nå. Kikk opp på rakettene, og ikke ned på dem – så er du sannsynligvis sikret en plass i det kommende år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok, som enkelte av dere kanskje har forstått, så lider jeg av et kronisk tankekaos-syndrom, og igår natt – rettere sagt klokka 4 om morgenen – lå jeg i sengen mens tankene kvelte min mye etterlengtede nattesøvn. Hva var det som drev og gnagde på hjernebarken min denne gangen, tro? Kjærlighet. Der sa jeg det. Og nei, før du vender om og flykter herifra av redsel for at det her skal bli til en tirade av pompøse, depressive utsagn angående min mangel på et kjærlighetsliv, så vit at det egentlig er det motsatte. Nei takk til klissete kjærlighetserklæringer som dratt ut av kiosklitteraturen på Rimi – ta heller en god porsjon med ekte, kontrastfylt virkelighet – slengt midt i fleisen.

Kjærligheten, eller kjærleiken som noen av våre kjære landsmenn kaller den, er et konsept som har vekket min interesse. Jeg kunne legge merke til mennesker rundt meg som slo seg sammen i et slags underlig fellesskap som tilsynelatende refereres til som et partnerskap, og jeg ble interessert i hva det hele egentlig innebærte. De begynte med å flørte, før flørtingen utviklet seg videre til å bli kyssing, noe som igjen av og til ble etterfulgt av erotiske sengeaktiviteter. "Jaha," tenkte jeg. "Dette må jeg sjekke ut."

Det har seg at denne nysgjerrigheten førte meg inn i et vev av ekstreme tvangstanker, bedre kjent som en forelskelse, og vi vet alle hvordan de har en tendens til å ende opp. Nå skal ikke jeg prate og tjatte om mine mislykkede forsøk på å erobre kjærligheten, men heller komme med grunner til å ikke begi seg ut på slike håpløse kjærlighetstokter.

Folk har en tendens til å si at det er mye mer artig å være singel, fordi man kan gjøre det man vil. "Det man vil"? Hva betyr egentlig det? Det går vel ut på at man skal gjøre det man aller helst har lyst til å gjøre, og jeg må si at det er pussig om disse menneskene går inn i et forhold uten å egentlig ha lyst til det. Om et forhold fungerer som et fengsel, er mitt råd til dere som er i dette eventuelle forholdet, å komme dere så langt vekk som mulig. Et forhold bør heller fungere som en nøkkel til en dør som åpnes og avdekker en hel del nye muligheter. Uansett, det virker som om mange eventuelt får denne følelsen av at deres forhold fungerer som et fengsel, og dermed kan man se på det som en av mange gode grunner til å i det hele tatt holde seg unna.

Det kanskje mest overbevisende argumentet for meg er allikevel at utvalget er altfor begrenset. Ta det med ro, jenter, jeg mener ikke at dere er av laber kvalitet, men heller at de av dere som fantastiske – det være seg med tanke på utseende, personlighet eller begge – er uoppnåelige. Jenter tenker antageligvis det samme når det gjelder gutter. Det hender vel at man blir fortalt at man bør nøye seg med det man kan få, noe iallefall jeg har blitt fortalt mange ganger av mange forskjellige personer, men hvem vil vel egentlig ta seg til takke med noen man ikke egentlig har lyst til å være sammen med? Vel, tydeligvis mange, men jeg er ikke en av dem, og derfor er valgmulighetene relativt få.

Hvorfor vil jeg egentlig ha en slik kjæreste til å begynne med? Jeg tenkte litt på det, men var litt usikker. Jeg gikk faktisk i flere år og tenkte på det, men først nylig kom jeg på et ærlig, godt svar. Hold dere for øynene, selverklærte romantikere, for her kommer en liten bit hard virkelighet.

Jeg er ikke ute etter en perfekt jente. Jeg vil ikke ha en av de modellene som alle ser så opp til og beundrer. Jeg bryr meg ikke om jentas humor, popularitet, utseende eller personlighet. Det eneste jeg bryr meg om, er at denne jenta har den nøkkelen som skal til for å åpne den største av alle dører inni meg, som ingen har klart å åpne. Jeg vil ha den jenta som gir meg akkurat det jeg trenger for at jeg kan bli den jeg drømmer om å bli. Det er ikke bare noe jeg har lyst på; det er noe jeg har behov for. Et eller annet sted der ute finnes min Askepott, og hun har nøkkelen til de delene av min personlighet som jeg bare drømmer om å slippe løs. Jeg trenger henne for å kunne leve opp til mitt potensiale, og det er derfor jeg hele tiden har vært så bestemt på å finne henne. Inni meg skjuler det seg et forvirret geni med masse kjærlighet som bare venter på å slippes løs, men inntil den dagen er jeg bare en forvirret tufs som vandrer hvileløst rundt på jorden. Kanskje vil noen si at det er en egoistisk grunn til å ville treffe den rette, men uten den rette så er jeg ingenting. Jeg er bare en fange i min egen kropp, som venter på å bli sluppet løs, og kun én jente der ute har nøkkelen. Hva er oddsen for å finne henne?

Vi jakter alle på spøkelser her i den store, stygge verdenen, og hvem vet hva vi ender opp med å finne? Vi jakter på en drøm som ikke har noe fotfeste i virkeligheten, og forventer at den skal manifestere seg i et eksemplar av det motsatte (eller eventuelt samme) kjønn. Kanskje finnes den drømmen vi har skapt, og kanskje ikke. Noen mennesker klarer å lure seg selv til å tro at de er glad i mennesker de hater, og selv om illusjonen kanskje varer en stund, varer den ikke i en evighet, som sann kjærlighet gjør. Jeg klarer å se forskjell på virkeligheten og illusjonen, men alle sier til meg at jeg heller bør venne meg til illusjonen, fordi den er mye lettere å takle, og – ikke minst – mye lettere å finne.

Så jeg står der, midt i jaktsesongen, med et mål i sikte, og en spent bue i hånden – klar til å skyte en av Amors piler på et bytte som alle lovpriser, men som jeg bare ikke kan se det store ved. Men plutselig, langt der borte i horisonten, skimter jeg noe som får min umiddelbare oppmerksomhet. Helt for seg selv, i den avsidesliggende delen av menneskehetens natur, står en fantastisk enhjørning i all sin prakt og glorie. Alle menneskene rundt meg roper på meg og sier at jeg bør sikte på den rotta eller hva det nå enn er de vil at jeg skal skyte på, men istedet slakker jeg buen sakte, og vender den ned mot bakken. "Det her gidder jeg ikke," tenker jeg, og begynner å vandre mot den fjerne horisont for å jakte på den store legenden som ingen vil prate om. Bak meg høres skrikene og hylene av menneskene som forteller meg at jeg er gal, men snart falmer de ut og svinner hen, i det jeg trår inn i ukjente farvann. Med øynene lukket går jeg ut på en farefull ferd, på jakt etter den eneste kuren som finnes for den sykdommen jeg lider av.  Jeg trenger den nøkkelen for å kunne smile. Jeg trenger den nøkkelen for å kunne bli det jeg drømmer om. Jeg trenger den nøkkelen for å bli fri.

Nå har jeg gått meg vill.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende