Etter at interessen for blogging har ebbet litt ut, fant jeg ut at det kanskje var best for oss alle at jeg sluttet før kvaliteten på bloggene sank betraktelig.
Og bare for å si det, så er dette ikke et forsøk på å få folks sympati og prøve å få folk til å si at jeg må bli. Jeg tror bare rett og slett at det er på tide at jeg istedet fokuserer mine middelmådige kreative evner på de tingene som jeg har en størst lidenskap for, altså musikk og forfatting av fortellinger.
Den tiden jeg har hatt blogg her, har jeg pratet med en god del mennesker. Det er mange som skriver om hverdagslige og trivielle ting, mens noen våger seg ut på tynn is når de gjør sitt ypperste for å provosere. Noen prøver desperat å oppnå popularitet, og det finnes de som kun bryr seg om å få ut tanker og lignende. Det finnes også mange andre som ikke tilhører noen av disse gruppene, men de aller fleste mennesketyper er representert her inne på VGs blogg. Mange prøver å få folk til å le – noen lykkes, og noen feiler. Noen prøver å få folk til å tenke, men ikke alltid slår disse bloggene like godt an hos publikken. Slik vil det vel alltid være.
Jeg vet at denne bloggen har vært ansett å være for depressiv, melankolsk og trist, og at dette ikke har falt i god smak hos en del medbloggere. Allikevel, så sier jeg bare èn ting til de som synes det: Jeg bryr meg rett og slett ikke om hva dere synes. Jeg er ung, men ikke dum, og kan tenke for meg selv, til tross for at det setter alle de kvasi-euforiske verdiene deres i fare. Slik vil jeg alltid være.
Så før jeg forlater dette bloggsamfunnet, vil jeg si takk og adjø til alle som har stoppet innom bloggen, og gi en takk til alle som har bidratt med fint lesemateriale her inne på VGB. Det er mange fine og ikke minst artige personligheter her inne, og jeg ønsker dere alle lykke til videre i livet. Hvorvidt jeg lar bloggen stå igjen eller ikke får vi nå se, men jeg skal la den være oppe litt til iallefall. Det kan hende jeg dukker innom og skriver en blogg eller kommentar en veldig sjelden gang i blant, men jeg tviler på at det blir ofte, så jeg tenkte bare at jeg burde si ifra. Takk og farvel for nå, og eventuelt på gjensyn. 