Mange folk tenker. Noen tenker på hva de skal ha til middag senere den dagen, mens andre forsøker å finne meningen med livet. Alle kan tenke, og alle gjør det vel til en viss grad, men viktigheten er kanskje ikke om man tenker, men hvordan man disponerer tankene sine.
Jeg har en slags identitetskrise. Jeg vet selv ikke hvor jeg står hen her i verdenen, og jeg føler at uansett hva jeg gjør og tenker, vil det alltid være noen som hater meg for det. Tankene mine er et endeløst kaos, og jeg har et altfor åpent syn på ting. Desperat forsøker jeg å se sannheten i øynene, men innser at det ikke finnes noen sannhet. Hvem sannhet skal jeg se i øynene? Din eller min?
Det var en gang da jeg brydde meg om hva andre tenkte om meg. Jeg har aldri vært noen populær person, og jeg vet at jeg aldri vil bli det i den grad mange av mine bekjente er. Når jeg har vandret rundt på skolen, har jeg alltid undret over hva de andre elevene tenker om meg, mens jeg suser forbi dem. Ser de bort på meg, og lurer på hva slags person jeg er? Finner de i sitt hode løsningen på det spørsmålet, og danner de seg så en oppfatning basert på antagelser? Vil denne antagelsen danne grunnlaget for en sannhet disse personene danner seg i sine hoder, om meg?
For å komme noen vei i livet, må man tenke seg frem til løsninger på smått og stort, og sakte men sikkert bane seg igjennom post på post i den hinderløypen som livet ubenektelig er. Noen velger å farte fremover, og suse gjennom postene fortest mulig i et forsøk på å komme først frem. Når de kommer til veis ende, oppdager de dog at livet ikke er en konkurranse. Meningen med livet er ikke å vinne. Meningen med livet er ikke å være perfekt, og slutte den like dum og erfaringsløs som når man startet. Man kan ikke leve livet basert på de livene andre har levd før seg, og heller ikke basere sine liv fullstendig på de regler folk (eller eventuelt en Gud, hvis du tror på det) har laget, for hvis det var meningen at vi skulle være perfekte, ville vi ikke blitt laget som vi er. Perfeksjon er ikke en dyd for tenkende mennesker.
Det er interessant å forsøke og tolke andre menneskers tanker. Selv om man kjenner en person godt, vet man aldri hva den personen egentlig, innerst inne, eventuelt sitter og filosoferer over. Av og til overrasker folk en virkelig, enten på en positiv eller negativ måte, og det er nettopp de isolerte tankene deres som avgjør hva slags handlinger de utfører. Velger de å disponere tankene sine til ting som virkelig betyr noe, resulterer det ofte i at de blir relativt mer modne og reflekterte enn de ville blitt hvis de konstant gikk rundt og tenkte på småting som egentlig ikke har noen reell plass i vårt samfunn. For utvilsomt så tenker vel de aller fleste, men det som skaper problemer, er nettopp hva de tenker på. Noen velger å ta til seg leveregler de selv ikke har vært med på å skape, uten å stille spørsmål ved reglenes formål eller hensikt, hvorpå de heller velger å sentrere tankene sine rundt mer trivielle temaer. Dette er en farlig måte å disponere tankene sine på.
Det finnes ikke kun èn sannhet her i verden. Det finnes èn sannhet for hver person som noensinne har levd på denne planeten, men ikke alle velger å finne sin egen. Har du våget å jakte på din sannhet?