Jeg er opptatt av skjebnen. Det vil kanskje ikke komme som et sjokk på noen. Jeg er opptatt av at jeg skal gjøre det som er riktig for meg. For meg er hele livet et forsøk på å avsløre hensikten bak alt dette, og gjennom denne farefulle ferden, vil jeg nok oppdage ny visdom hele tiden. Kanskje klarer jeg å finne ut om meningen med livet virkelig er "42" som Douglas Adams så fint ville ha det til, eller om det kanskje er en annen mystifistisk løsning på denne evig lange ligningen som ikke ser ut til å gå opp.
De fleste stiller seg nok tvilende til troen på at det finnes noen skjebne, og jeg vil være litt enig med dem. Tanken på at man selv er en nikkedukke for en eller annen høyerestående skapning er absurd. Skjebnen innebærer for meg muligheten til å spille en rolle som man kun selv kan spille, men som man allikevel kan ha kunstnerisk frihet over selv.
Helt siden jeg var en ung gutt som etter å ha sett Indiana Jones-filmene og ville bli eventyrer-arkeolog, har jeg vært dedikert til tanken på å gjøre det riktige for meg selv. Mens andre ville bli politimenn og brannmenn, ville jeg ut på nye eventyr og oppdage ukjente steder. Etter hvert utviklet denne interessen for utforsking seg til en interesse for skriving – som i seg selv også er en form for utforskning. Jeg husker at jeg i tidlig alder skrev eventyr om kampen mellom det gode og det onde, som var helt fullstendig frarøvet alt sunt vett og logikk. Mennesker kunne fly, og selvfølgelig var det jo noen monstere med i bildet. Ja, jeg var vel på den tiden drevet av en ekstrem fantasi som gjorde at jeg til tider forsvant litt for langt ut i min egen verden. Hvor hen jeg gikk, tenkte jeg meg at jeg var en rolle i en av mine fortellinger, og at jeg var helten. Dette henger vel kanskje fortsatt igjen den dag idag, selv om jeg nå om dagen relativt sjeldent hopper opp i trær og spaner etter skumle skapninger i skyggene. Den tiden er, kanskje heldigvis, forbi.
Interessen for den kunstformen som forfatting er, utviklet seg så etter hvert ut i en annen kunstform, og jeg tok med meg mine absurde tanker og funderinger videre til musikken. Jeg bestilte min første gitar i desember 2003, og husker at jeg med en viss spenning og en haug med forventninger pakket opp en Fender Squier Stratocaster på lille-julaften. Etter å ha studert teknikken til Jimmy Page og David Gilmour, som foreløpig var mine eneste gitar-helter, tenkte jeg at jeg ville klare å manøvrere dette instrumentet innen kort tid. Problemet var selvfølgelig at jeg var en smule tonedøv, og om jeg så akkompagnerte Led Zeppelin’s "Stairway to Heaven" med akkordene til Gubbanoa, hørte jeg praktisk talt ikke forskjell. Etter hvert som jeg trente ørene mine, forsto jeg virkelig hvor elendig jeg var, og ville simpelthen knuse den ganske så elendige gitaren inn i veggen, etterfulgt av den knøttlille forsterkeren. Heldigvis så klarte jeg etter en stund å forbedre min teknikk, og den dag idag sitter jeg vel inne med noen ferdigheter iallefall, og jeg spiller i et lovende band. Vi har allerede nå bestemt oss om at vi skal puste nytt liv inn i musikkindustrien, og prøve å skape en litt særegen sound. Og hører man sangene vi har laget, så er vel "særegen" det ordet som beskriver dem best. Noen velger å kalle dem rent episke og storslagne. Jeg håper at det er sant. Jeg tror at det er det.
Folk spør ofte om ambisjoner og fremtidsplaner. "Hva vil du bli da?" spurte de eldre menneskene meg ofte når jeg var liten. Tankene streifet innom så mye. Skulle jeg svare karate kid, forfatter, spøkelsesjeger eller eventyrer? Som oftest ble det forfatter, siden jeg tenkte at jeg helst ville unngå å måtte dra til psykolog i en så ung alder. Jeg var ganske fornøyd med å være en drømmer fra tidlig av, om det så innebærte å være en litt utstøtt særing som de fleste kikket rart på.
Når noen spør meg idag, vet jeg ikke lenger hva jeg skal svare. For ærlig talt, hva skal man svare på et slikt spørsmål? Skal jeg spille med på deres falske skuespill av høflighet og forklare at jeg vil opparbeide meg innen advokat-yrket eller kanskje lege-yrket, slik at de kan få respekt for meg som en dannet borger av den norske stat? Eller skal jeg være ærlig og svare at jeg vil bli en av de sosiale freaksa som kommer opp fra intet og revolusjonerer hele samfunnet fra grunnen av, og at jeg ved hjelp av musikk, lyrikk og mektig tekst skal åpne øynene til de uvitende? Nei, det blir kanskje litt for drastisk. Jeg bare smiler og svarer "psykolog", før jeg får samtalen over på noe annet. For jeg er vel litt av en psykolog allerede, som studerer menneskers adferd og hjelper dem med deres problemer så ofte jeg kan?
- "Hva vil du bli når du blir stor?" spurte læreren meg når jeg var gikk på barneskolen. Tankene mine streifet alle mine muligheter, før jeg lo litt for meg selv. Som Forrest Gump før meg, tenkte jeg at jeg ville bli meg selv, og at selv om min rolle i fremtiden fortsatt var ukjent, så ville nok mine ønsker bli oppfylt. Hvis det var en eventyrer jeg ville bli, så ville jeg bli det. Hvis jeg ville jakte på spøkelser med støvsuger, så kunne jeg det. Jeg kunne gjøre alt jeg ville, fordi jeg visste at det i min verden ikke fantes noen hindringer. I min innbilte verden fantes det ikke noe eller noen som sto i min vei for å gjøre akkurat det jeg ville.
- "Jeg vil skrive en fantastisk bok som kommer til å endre verdenen," sa jeg, og tenkte på den boken jeg skrev da for tiden, som omhandlet en mann som ved hjelp av all verdens tekniske duppeditter bekjempet ondskap på de mest absurde og utenkelige måter. Kanskje var fantasien min litt for merkelig på den tiden, men jeg har funnet ut en ting: Denne verdenen har fortsatt alle mulighetene, og jeg vet at om jeg bare vil det sterkt nok, vil jeg kunne gjøre akkurat det jeg vil. Det er en fantastisk tanke. Alt er mulig. Så spør du meg hva som er meningen med livet, vil mitt svar til deg kun bestå av et ord: Alt.