Det er forferdelig når depresjonen tar helt over. Det er alltid ille å måtte møte stormen uten regnfrakk. Det er aldri lett når man innser hvor man står her i verden…
Det var en gang da jeg var relativt sosial, og hvor jeg omgikk folk. Ikke engang da var jeg alltid glad, men ved å være sosial kunne jeg ihvertfall glemme plagene. Den tiden er for lengst forbi. Jeg vet ikke helt om jeg har klart denne drastiske og plutselig forandringen fra ungdomsskolen så bra som jeg burde.
Jeg tror at jeg er en ganske vanskelig person å bli kjent med. Noen kan ha "kjent" meg i mange år, og samtidig ikke vite ordentlig hvem jeg er. Jeg har fortsatt problemer med å stole på folk. Finnes det virkelig noen genuint gode mennesker der ute lenger?
Det var en gang da lykken lå foran meg og ventet. Jeg var usikker på hvem jeg kunne fortelle det til. Jeg fortalte det til noen få, men så visste alle det plutselig. Det var århundrets nyhet at en som meg kunne ha noe på gang med ei jente. Det var også da det begynte å skje. Ingen ville unne meg denne lykken, fordi det var ikke slik de var vandt til meg. Hva gjør du når alle dine beste venner går imot deg for å prøve å ødelegge den lille sjansen for at du kan få et glimt av lykke inn i hverdagen? Det var vel til slutt ikke de som ødela alt, for det var vel meg, men jeg bare syns at det er verdt å merke seg. Da finner man ut hvem som virkelig står ved din side.
Hvorfor har det seg slik at mange mennesker ikke klarer å være snille mot snille folk? Det virker som om grunnen til at mange folk ikke går rundt og banker livet ut av hverandre, er at de ville fått en straff for det. Så når jeg, som ikke tar igjen for noe, kommer vandrendes - ser de bare meg som en mulighet for dem til å få ut deres frustrasjoner og oppsparte sinne? Jeg ville bare være hyggelig mot alle – rett og slett fordi jeg aldri har hatt noe ondt i hjertet.
Men nå er det ikke så mye igjen av det der. Nå har jeg egentlig ingen. Alle har funnet seg bedre omgangskretser, og jeg sitter der, gjemt borte i hjørnet – redd for å si noe – redd for å noensinne stole på noen igjen. Hvor hører jeg egentlig hjemme?