Helt siden jeg var rundt 8 år gammel, og for første gang så "Army of Darkness", ble jeg betatt av Sam Raimis magiske verden. Humoren, spenningen, skrekken, den kunstneriske stilen – alt var perfekt skapt. Her var det virkelig en kar som kunne sakene sine, tenkte jeg. Og ikke nok med det, for disse filmene hadde også en så fantastisk rollefigur kalt Ash, som ikke kunne vært spilt bedre av noen andre enn Bruce Campbell – kongen av one-linere! Etter å så ha fått leid de to første filmene og sett dem, falt jeg helt pladask.

Den første filmen, "The Evil Dead", var en lav-budsjettsfilm laget på et minimum av ressurser, hvor regissør og altmuligmann Sam Raimi virkelig fikk prøvd evnene sine, noe som bare viste seg å være en positiv ting. Filmen oser av kreativitet, og kameraføringen er rett og slett blant det beste jeg noensinne har sett. I denne filmen drar en gruppe venner på en tur til en avsideliggende hytte, hvor de kommer over boken Necronomicon Ex Mortis og noen andre uhyggelige gjenstander. Etter å ha hørt på en spiller der en gammel forsker leser opp innholdet i boken, blir en ond og sterk demon vekket til live i skogene. Ash og vennene må kjempe for livet for å klare seg igjennom natten, og klare å stå imot farene som lurer overalt. Den første filmen er nok helt klart den mest ekle og skremmende filmen, til tross for at filmen var mer ment som en parodi på skrekkfilmer. Her i den første filmen blir vi kjent med seriens hovedrolle Ash, men allikevel tar han ikke et ordentlig steg frem i rampelyset før i den neste filmen.

"The Evil Dead 2: Dead by Dawn" begynner med at vi blir introdusert for boken Necronomicon Ex Mortis, hvorpå vi ser Ash og hans kjæreste er på vei til en hytte, som i den første filmen. Mange ser nok på den andre filmen som en slags remake av den første, men mye er dog endret. Her kommer filmen i gang mye, mye raskere, og allerede etter noen få minutter er Ash i full gang med å kjempe mot onde demoner og besatte mennesker. I denne filmen spiller humoren en mye større rolle, og den spiller ikke så mye på skrekk som den første filmen gjorde. Allikevel er heller ikke denne filmen noe for sarte sjeler, da man må tåle litt splatter i ny og ne.

Den tredje og foreløpige siste filmen, "Army of Darkness", tar opp bitene (nesten) der den andre filmen sluttet, med at Ash er i middelalderen, hvor folk tror han er en frelser som skal komme og redde dem fra de onde åndene og demonene som plager dem. Antihelten Ash blir da sendt ut på oppdrag for å hente boken Necronomicon Ex Mortis på en gravplass, og de som har sett filmen vil nok mimre tilbake til den klassiske og hysterisk morsomme scenen hvor han skal plukke opp boken. Vel, på grunn av en noe klumsete oppførsel, vekker han til live en hel hær av døde, som han da må kjempe mot sammen med sine allierte riddere, bønder og vismenn. Her tar serien steget vekk ifra skrekk-filmer, og her er det vel komedien og kanskje litt action det handler mest om. Det funker herlig! Sams fantastiske regi, kombinert med en god porsjon humor og en dasj Bruce Campbell, i tillegg til fantastisk musikk av Danny Elfman og Joseph LoDuca; hva kan vel gå galt?

En av tidenes beste filmserier i mine øyne, og (de mange) DVDene lyser opp filmhyllen i all sin briljanse! Filmer alle bør se, selv om de to første filmene kan være litt sterk kost for noen!

"Hail to the king, baby!"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt og bladde meg igjennom noen sider på nettet, og gikk tilfeldigvis innom Bruce Campbells offisielle hjemmeside. Der kom jeg over en nyhet som nesten fikk meg til å bli på gråten! Les hva som står under prosjektet "They Call Me Bruce"!

*Hoppe rundt og danse gledesdans!*

Den står også oppført på IMDB, og dette ser så utrolig lovendes ut! Jeg kan rett og slett ikke vente med å se om dette blir noe av! Bruce Campbell er jo kvalitetsskuespiller på høyeste nivå, spesielt når det gjelder slike filmer som Evil Dead. I "Bubba Ho-Tep" fikk han også bevist at han har fantastiske evner til å leve seg inn i roller som krever mye mer enn humor også. Jeg gleder meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For litt siden kom jeg over en film som begynte på TV en sen natt, og så at det var et kjent par kjente fjes som dukket opp på skjermen. De to var Julie Delpy og Ethan Hawke, og umiddelbart, merket jeg en sterk kjemi mellom disse skuespillerne, og skjønte at dette sannsynligvis var en veldig interessant film. Den het "Before Sunrise", og er regissert og delvis skrevet av Richard Linklater (Også kjent for blant annet "School of Rock" og "Dazed and Confused").

Egentlig vil jeg helst unngå å si så altfor mye om historien, for det var virkelig fantastisk å bare plutselig komme over denne filmen – uten forventninger og tanker om hva som ville skje. Men kort fortalt, handler det om to mennesker som tilfeldigvis møter hverandre på et tog, og spontant bestemmer seg for å tilbringe èn dag sammen før de må reise hver sin vei. Noe av det som er så fantastisk og spesielt med denne filmen, er at den er blottet for alt som heter action, den har ikke noe overdramatisert fantasi-romantikk – den er bare rett og slett stappet med sjarm og nydelig, naturlig dialog. Å jo, romantikken er absolutt til stede, men uansett hvor romantisk det blir, så føles det alltid ekte.

Så idag gikk jeg i byen, og kom plutselig over etterfølgeren, som jeg en stund hadde lurt på om jeg skulle bestille. Jeg tenkte at jeg bare måtte ha den, og kjøpte den for intet mer enn 100 kr. Denne etterfølgeren heter da "Before Sunset", og har de to samme hovedskuespillerne, og samme manusforfattere og regissør. Sjeldent har det seg vel slik at etterfølgeren kan måle seg med forgjengeren, men det her var så absolutt et unntak. Den samme sjarmen var så absolutt til stede, og jeg sitter her fortsatt forfjamset i romantiske tanker etter å ha sett denne filmen ferdig for omtrent 30 minutter siden. Denne filmen handler rett og slett også om at disse to menneskene møtes igjen, går rundt i gatene i Paris – og prater om alt som faller dem inn. Det som var spesielt med denne filmen, sett bortifra nettopp det som var spesielt for den første også, er det at den tar litt for seg en ny sjanse. Hva ville du gjort hvis du plutselig får sjansen til å endre på noe i livet du hele tiden har drømt om å endre? Ville du ta den sjansen om å bli med den du drømmer om, eller nok en gang forsvinne ut av hverandres liv?

Kanskje det har seg slik at min romantiske hjerne forbinder det som skjer i disse filmene med ting jeg selv har opplevd, og dermed ikke kan gjøre annet enn å drømme seg bort, men jeg nøt hvert minutt av disse filmene! Anbefales til alle og enhver som liker sjarmerende og romantiske (men ikke klissete) filmer om kjærlighetens effekt og påvirkning på to menneskers liv!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå om dagen er det jo så populært med ungdomsfilmer startet av American Pie-bølgen, hvor alt er fokusert på sex hele tiden. Aldri er det noe alvorlig i de ungdomsfilmene som blir laget nå for tiden, og det er noe jeg savner. Før ble det laget en rekke gode ungdomsfilmer.

Ferris Bueller’s Day Off

Ferris bestemmer seg en dag for å ta en fridag fra skolen, og får med seg et par venner, og det blir det mye artige situasjoner utav. Dette er en obligatorisk ungdomsfilm, og generelt en kjempegod feel-good-film. Man skal lete lenge etter en film med like mye livsglede som denne.

Pump up the Volume

Dette er en film om Mark, en såkalt "loner", som har laget en piratradio som oppmuntrer ungdommen til å stå imot alt som er galt, og gå deres egne veier, noe som skaper sterke reaksjoner hos lærerne og de voksne. En veldig inspirerende film, og noe mer alvorlig enn de fleste andre ungdomsfilmer.

The Breakfast Club

Alle har vel sett denne filmen, om en gjeng ganske så forskjellige ungdommer som må sitte igjen etter skolen sammen. Har du ikke sett den, så se den!

Det er også en rekke andre filmer, men jeg har fått jernteppe. Kommenter gjerne hvis dere har noen andre filmer å legge til, fordi jeg vet det er mange av dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang iblant kommer man over en film som kanskje ikke er av de mest kjente, men som man simpelthen elsker grenseløst fra første gang man ser den. For meg var "Brazil" en av disse filmene.

En gang var det en velkjent komi-gruppe kalt Monty Python. I denne gruppen var det en særskilt kreativ og absurd person som het Terry Gilliam. Allerede fra starten viste han potensiale til å bli en av de store filmskaperne, med hans helt unike stil. Riktignok regisserte han ikke altfor mye av Monty Python-materialet, men alikevel fikk man et innblikk i denne mannens store evner. Og han levde virkelig opp til det i de senere filmene hans.

"Brazil" tar sted i en fantasifremtid hvor byråkratiet har tatt helt over. For hver minste ting man gjør, kreves det mye papirarbeid, og hele systemet er snevresynt og umulig. I et av de store selskapene jobber Sam Lowry, som lever et kjedelig og håpløst liv alene. Han har en mor som konstant tar skjønnhetsoperasjoner for å holde seg ung, og en sjef som hele tiden trenger hans hjelp. Oppi alt dette, drømmer han hver natt at han er en engel som møter den perfekte jenta. Plutselig i drømmene så endrer alt seg drastisk, da skyskrapere blir skutt opp av bakken, og jenta blir tatt til fange av noen slags monstre. Sam blir nødt til å kjempe for det han liker, og når han da i den virkelige verden får øye på denne jenta, gjør han alt han kan for å komme i kontakt med ho. Han utnytter systemet, og snart blir han forbundet med en terror-liga som er fast bestemt på å bryte ned dette sjeleløse samfunnet.

Denne filmen er 20 år gammel, men har alikevel ikke blitt utdatert. Faktisk så begynner bare mer og mer av filmens elementer å bli virkelighet i dagens samfunn. På mange måter er filmens historie sterkt inspirert av Orwells "1984" og det samfunnet som er fremstilt i den, ved at man begynner å undertrykke folket og deres følelser i en kald og kynisk verden. 

Hvis noen har lyst til å sjekke ut filmen, er en av de vanlige DVD-utgavene å anbefale, men for fans av filmen så vil jo Criterion-dvden være det beste valget. Denne er riktignok ekstremt dyr, men den er verdt pengene – spesielt når det er snakk om kvalitet som dette. Anbefales på det sterkeste!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"It’s time for A-C-T-I-O-N!"

Jeg har akkurat sittet her og nok en gang sett Bubba Ho-Tep. Dette er en independent film som ble laget av Don Coscarelli for noen år siden, og i hovedrollene finner vi Bruce Campbell, bedre kjent som Ash fra Evil Dead-filmene, og den nylige avdøde Ossie Davis.

Denne filmen tar sted på et gamlehjem, hvor Elvis Presley/Sebastian Haff(Bruce Campbell) tilbringer sine eldre dager. Hvis vi skal tro han, er han Elvis, men han byttet plass med en annen person for å slippe unna alt maset.

På dette gamlehjemmet bor det også en mann som sier han er John F. Kennedy(Ossie Davis), som har blitt farget svart og blitt plassert på dette gamlehjemmet for å holdes ute av veien. Plutselig begynner det å skje underlige ting på gamlehjemmet, og denne underlige duoen begynner å undersøke de mystiske omstendighetene. Snart står de ovenfor en mumie fra oldtidens Egypt, og når man er gammel, så er det ikke mye man kan gjøre.

Folk flest sitter antagelig nå og rister på hodet og synes at denne filmen virker absurd. Jo, den er absurd, men den er så perfekt laget at det absolutt ikke gjør noe. Filmen passer heller ikke inn i noen spesiell sjanger, og dette gjør den så alsidig at den har noe for de aller fleste. Den rører litt ved skrekk-elementer, men har nok mest drama og komedie i seg. Ingen kunne forventet seg noe seriøst i en slik film, men det er det faktisk. Mye av den handler om hvordan gamle mennesker bare blir plassert vekk på et gamlehjem for å dø, uten å ha noe verdighet igjen. Elvis/Sebastian sine tanke-stunder for segselv er så rørende at man av og til får tårer i øynene. "Shit! Get old, you can’t even cuss someone and have it bother ‘em. Everything you do is either worthless or sadly amusing." Det er mye sant i det, kan det nesten virke som. Og samtidig så sier filmen så mye om alt, spesielt om det å stå på for det man elsker og verdsetter her i verden.

Bruce Campbell har tidligere vist sine komiske talenter, hovedsakelig i Sam Raimis "Evil Dead"-trilogi, men her viser han også helt andre sider. Han spiller rollen som Elvis så perfekt som det hadde går an, og det er virkelig innlevelse i alle scenene. Her viser han en alsidighet i sine skuespiller-ferdigheter som jeg faktisk sjeldent ser hos mange andre. Ossie David fungerer også perfekt som den underlige, men gode vennen som tror han er JFK.

Og det hjelper selvfølgelig når musikken er så nydelig som den er. All musikken ble laget av Brian Tyler alene, og den er så nydelig som den kunne blitt. Mange av melodiene bidrar til den fantastiske stemningen i filmen, og jeg skal ikke si at de ikke bringer frem et par tårer i enkelte av scenene.

Det er en grunn til at denne filmen er blant mine definitive favoritter: Den har alt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det noen som ikke liker disse karene? For meg finnes det ingen over og ingen ved siden av dem; de var rett og slett komediens konger.

Disse folkene gikk sammen og dannet en gruppe som skulle skape en revolusjon innen komediens verden. Med serien "Flying Circus" slo de igjennom, og ble grenseløst populære. Hvem kan glemme de fantastiske sketchene som "Dead Parrot Sketch", "Grannies From Hell" og "The Ministry of Silly Walks"? Jeg har tilogmed en svær plakat over pc-skjermen her, av John Cleese som tar sine silly walks.

Monty Python er jo kjent for sin noe særegne, britiske humor, som av og til blir så dumt at man nesten blir flau, men det er nettopp dette som gjør det bra. Hva med "The fish-slapping dance"(se bildet), hvor Michael Palin danser frem og tilbake og klasker små fisk i ansiktet på John Cleese, og så drar den John opp en enorm fish og slår Michael ut i elven de står ved? Det hele blir bare ekstremt sykt, men genialt.

Og et annet kjennetegn ved Monty Python, er jo animasjonene til Terry Gilliam, mannen som i senere tid har regissert filmer som "Brazil", "12 Monkeys", "Fear and Loathing in Las Vegas" og "Brothers Grimm". Animasjonene er så "dårlige" at de blir bra, og så absurde tegninger skal man lete lenge etter. Blant annet skaperne av South Park har åpenbart fått inspirasjon fra disse animasjonene.

Filmene som Monty Python lagde, "Monty Python and The Holy Grail", "Life of Brian" og "The Meaning of Life", er minst like morsomme. I "The Holy Grail" følger vi King Arthur som er på jakt etter folk til hans runde bord, og deres jakt på den hellige gral. Det måtte jo bare bli hylende morsomt, og denne filmen står vel som en av tidenes beste komedier, syns nå jeg. Scenen med The Black Knight er ubeskrivelig – noe av det morsomste som er skapt noensinne.

Så hvilken sketcher eller filmer er deres favoritter?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende