Det kommer en tid i enhver persons liv, hvor man må revurdere de valgene en har tatt, og spørre seg selv noen kritiske spørsmål. Det kommer en tid i enhver persons liv, hvor man må ta et oppgjør med de tingene man ikke liker.
Tiden er inne for meg. Ofte depper og sturer jeg over at jeg ikke får til ting så bra som alle andre, og at livet ikke har gitt meg det lille ekstra som så mange andre har fått. Jo, ofte føles det virkelig som om hele verdenen kjemper imot meg. Skoleresultatene falt, det sosiale livet kollapset, og jeg satt igjen med kun musikken som trøst. Depresjonene ble verre, og jeg forsvant stadig mer inn i mine egne tanker. Slik er det fortsatt. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe, så leksene går det dårlig med. Jo, sant å si, så er jeg virkelig lei. Men nå er jeg lei av å skamme meg. Og jeg er lei av å være lei.
Ting skal endre seg nå. Det er på tide at jeg får opp øynene for verdenen der ute. Kan karakterene på skolen si noe om meg som person? Hva kan karakterene gi meg, bortsett fra et håp om å kanskje få en bra betalt jobb, leve et rolig liv og så dø. Det har aldri vært det jeg har hatt lyst til heller, hvis jeg da ikke fant den sanne kjærligheten og falt til ro. Jeg tror jeg har funnet den sanne kjærligheten, selv om det jo er usikkert i denne alderen. Og jeg vil gjøre noe med det. Jeg har her muligheten til å endelig oppleve et godt liv, og jeg kan ikke la sjansen gå ifra meg fordi jeg er redd for konsekvensene. Jeg har levd med ensomheten i mange år, og hvis ho ikke føler det samme – så skal jeg klare meg i noen år til.
Det er frykten som holder oss alle tilbake. Uten den kan vi klare å oppfylle våre egne forhåpninger til oss selv – og virkelig gjøre alt det som vi alltid har drømt om å gjøre. Adjø til frykten. Man må jo ta noen sjanser her i livet…