Når kranen drypper vann ned i et beger, tar det bare en viss tid før begeret renner over. Det tar bare en viss tid før alt som vi ser på som viktig og essensielt i vårt samfunn blir gjennomskuet for det det er. Jeg har sett menneskeheten – ikke fra innsiden, men fra utsiden. Jeg har iaktatt den nøye, og har merket noe som de fleste ikke vil innse.
De fleste mennesker vil være gode. De ønsker å ta seg av menneskene rundt seg, og ta seg av de som har det vondt. Godhet blir ansett som en dyd uten like, og hvis man er gjennomsyret god vil man komme langt her i menneskets samfunn. Nei, vent nå litt. Slik er det aldeles ikke. Du tror at du tror dette, og du tror at du tror på godheten. Sannsynligheten er stor for at du tror på noe ganske annet.
Mennesker på denne planeten blir oppdratt til å være på en spesiell måte. Noen blir problembarn, og nåtildags har man tilogmed medisinske uttrykk for det. De kaller det for "sykdommer". Det å være et individ blir snart en sykdom, og vil sikkert kunne forklares med anomale mengder kjemikalier i hjernen. Det er en sykelig tendens som jeg har sett meg lei av. Individualitet er ikke en sykdom.
Det er mye prat om sympati og empati, og evnen i oss mennesker til å kunne bry seg om våre medmennesker. Stadig får vi høre om hvor fælt man har det andre steder på jorden, og når man ser hva andre mennesker må gjennomgå på denne planeten, er det liten tvil om at ondskapen regjerer blant mennesker. Ikke fordi vi er født onde, men fordi menneskeheten gjør oss slik. Menneskeheten har den unike evnen til å kunne ta et flott menneske med ambisjoner, glede og godhet, for så å kryste det og etterlate det i grøfta for å dø. "Men jeg gjør ikke slik," tenker du kanskje. Jo, sannsynligheten er igjen stor for at du iallefall bidrar til det. Sannsynligheten er stor for at du en av de passive tilskuerne.
Min agenda med dette innlegget er ikke å få deg til å sende pengebidrag til diverse gode formål, for jeg vet at hvis du etter å ha sett alle disse reklamene på tv med bilder av forferdelsene som skjer rundt om kring på vår jord uten å ha villet hjelpe, så er nok alt håp ute for at du skal kunne bidra der. Det her handler om noe mye mer sentralt, som er essensen av hele vår kultur. Hele den kulturen som vi blir oppfostret til å tro på, er gjennomsyret falsk, og kun til for å skape ubehag her på planeten. Det som regnes som en "god oppdragelse" er tegn på ondskap hele greia. Folk blir oppdratt til å tro at de er godhjerta, og tror at ved å være snille mot noen av menneskene de møter på sin vei så er de Jesus selv!
Menneskeheten er kanskje i bunn og grunn relativt grei, men det faktum at de aller fleste "gode" mennesker vil utnytte enhver sjanse til å knekke ned de som er 100% godhjerta, viser at menneskeheten egentlig er kvalmende ond. Du sier kanskje "ikke meg, jeg er snill mot alle", men sannsynligheten er forbaska stor for at du er blant dem også. Folk vet det ikke før de møter noen som gir sitt hjerte til godheten, og ofrer alt for kjærligheten og vennskap. Først når de møter noen som er slik, vil de måtte konfrontere sine egne prinsipper, og det er her de aller fleste avslører seg.
Jeg er ikke perfekt. Jeg gir ikke massevis av penger til veldedighet, jeg gir ikke alltid penger til tiggere, jeg bruker ikke tid på alt det greine som andre gjør for å føle seg bedre med sin skamfulle hverdag. Jeg gjør ikke det der fordi jeg har prioritert meg selv til vennskap og kjærlighet til mine nærmeste. Jeg elsker mine venner av hele mitt hjerte, og det samme med min familie. Jeg ville gjort alt for dem. Jeg ville gått gjennom helvete og tilbake i all evighet for dem. Men vet du hva? Ingen venner ville gjort det for meg. Ingen venner jeg kunne finni på hele denne fordømte planeten ville gjort det. Hvorfor? Fordi ingen bryr seg!
Ingen bryr seg egentlig om noe som helst annet enn deres egen velvære. Ikke kom med tullet om at alle er egoistiske, og at jeg også er det, fordi jeg har viet hele mitt liv til at mine venner og de jeg elsker skal få det bra. Men det er ingen andre på hele denne planeten som bryr seg. Alt er likegyldig. Alt som teller er jævla converse-sko, debatter som diskuterer om homofili er riktig eller ikke, prat om hvilket politisk parti som er best når alle er like korrupte som fanden selv, og alt annet enn nettopp godhet. Godhet er den viktigste dyden av dem alle, og alt annet her på planeten er bare tull i forhold. Når ble godhet en negativ side av et menneske? Kan noen fortelle meg det? Hører det til med i den såkalte utviklingen av rasen vår? Vi som har blitt så kultiverte og ordentlige? Å ja, så absolutt. De selverklærte "dannede" menneskene som oppfører seg fint og kler seg staselig og taler i ordrett bokmål, ja, de er som oftest ikke noe mer dannede enn alle de andre på innsiden heller. Mennesker flest er monstrøse.
Jeg skal ikke anta noen ting om deg, for du vil selvsagt si at du kjenner deg selv godt nok til å kunne vite om dine mangler. Kanskje gjør du det, kanskje ikke. Det eneste jeg har å henvise til er personlige erfaringer, og av disse er det særdeles få mennesker som har godhet i deres hjerterot. Legg dog merke til ordet "få", for jeg vil ikke dra alle over en kam. Jeg har møtt mennesker som jeg kan føle er gode, men disse menneskene er dessverre i fåtall.
Så hva er galt? Hva er det som gjør at jeg får et sterkere hat for menneskeheten for hver bidige dag som går? Hva er det som gjør at min misantropiske side tar overhånd, og øker min lyst til å knuse alt som er rundt meg? Hva er det egentlig som gjør at jeg, den mest dumsnille, sjenerøse og standhaftige karen i mils omkrets, stadig bygger opp en mur av hat mellom meg og menneskeheten?
Det er deg, og det er din nabo; det er din bestevenn; det er din erkefiende; det er din sjef; det er din kjæreste; det er din elsker; det er det er alt på denne jorden som går under betegnelsen "Homo Sapiens". Dette er ikke nødvendigvis fordi alle de jeg har ramset opp er eksempler på ondskapsfulle mennesker, men fordi hvis det faktisk viser seg at de er et prakteksempel, så legger jeg merke til hva de ondskapsfulle menneskene gjør mot dem, og det bidrar enda sterkere til at mitt hat. Menneskeheten er et virus, og for hvert åndedrag jeg tar, og hvert slag mitt hjerte slår, får jeg mer av dens bakterier inn i mitt system. Menneskeheten er et virus som sprer seg og dreper alt som er annerledes og alt som ikke vil gjøre som den. Menneskeheten er et virus, men det finnes en kur. Kuren er oss. Kuren er de av oss som fortsatt holder fast på tanken om at godhet er det eneste som egentlig kan gjøre denne planeten bedre. Vi er vaksinen, og så snart vi blir sprøytet inn i systemet, så skal vi ta knekken på alle bakteriene som konstant prøver å spre deres sykdom til oss andre som ikke er syke av ondskap. Vi skal klare det. For selv om menneskeheten er et virus, og så altfor mange har blitt smittet, så vil vi kjempe til den bitre slutt for at godheten en dag skal seire.
En dag vil vaksinen bli for sterk til at viruset kan klare å kjempe imot, og den dagen vil de gode kunne uttøve deres godhet uten å bli utnyttet av alle rundt dem. Den dagen vil alle mennesker kunne kalle seg selv frie.