Jeg har aldri vært et av de menneskene som blir deprimert så fort dagene begynner å bli korte, og været begynner å bli dystert. Året, så vel som livet, har mange forskjellige faser, og høsten er kun èn av dem. Som alderdom kommer den, og sørger for at alt visner, og at tårer drypper ned fra skyene på himmelen. Det er ingen grunn til å bli lei seg. Når regnet kommer, bør man stå ute i det og nyte den friske luften og den unike atmosfæren. Høsten er en av mange årstider, og som døden, er det noe man må lære seg å leve med, uansett hvor ironisk den setningen der hørtes ut.
Jeg har endret meg veldig mye det siste året, det er det ingen tvil om. Ikke vet jeg hvor jeg er på vei, men jeg slutter aldri å gå. Selv når jeg bare er omgitt av villmark, stopper jeg ikke opp. Før eller siden er man dømt til å nå sitt mål hvis man bare fortsetter å gå i den retningen man føler er riktig. Og mens jeg fortsetter å gå, stopper de aller fleste opp og vender tilbake den veien de kom fra, for å heller følge den asfalterte veien til et mål som ikke en gang er deres eget. Er jeg dømt til å være den eneste som raver rundt i villmarka på jakt etter noe ingen andre tør lete etter?
Akkurat nå ser det sånn ut. Det er ingen mennesker i mils omkrets. Kanskje er det et tegn på at jeg har gått meg vill, eller muligens er det et tegn på at det er menneskeheten som har gått seg vill. Jeg vet ikke. Det er mye tid til å tenke når man farer så mye rundt. Det hender jeg spør meg selv om jeg har gått meg vill, og om jeg kanskje ville gjort best i å vende tilbake, men hver gang den tanken popper inn i hodet mitt, dukker det opp et nytt tegn som viser meg at jeg er på rett spor. Så jeg fortsetter å gå.
Noen av mine venner har i det siste kanskje merket at jeg har blitt betraktelig fjernere enn jeg pleide å være, og føler kanskje at jeg glipper av gårde fra dem. Jeg er fullt klar over dette, og jeg ville så gjerne blitt igjen hos dere, men noe sier meg at det ikke er her jeg hører hjemme. Dette er ikke noe jeg selv kan styre eller kontrollere, for jeg må fortsette ferden mot dette målet hvis beliggenhet for meg er ukjent. Noen kan si at jeg har gått meg vill, men hva er det isåfall jeg har gått meg vill fra? Ondskap, forræderiske spill, baksnakking og meningsløst pjatt om fyll og fanteri? Jeg tror det er på tide at mange av dere spør dere selv om det er dere som har gått dere vill, og ikke meg. For jeg vet hvor jeg går, bare ikke hvor denne veien vil føre meg hen. Jeg er beredt for alt av motstand jeg kan møte i min vei, og håper at jeg vil nå dette målet mitt i godt behold, med mitt sinn noenlunde intakt.
Jeg sier ikke dette for å unnskylde min oppførsel overfor noen, jeg sier det kun for å forklare. Det er en tid for alt, og akkurat nå er tiden inne for en av mitt livs mange høster. Tiden er inne for at jeg tar et endelig oppgjør med de problemer jeg har sett meg lei av. Om jeg må gå denne veien alene, vet jeg ikke enda, for det eneste som er sikkert, er at jeg må gå den. Mennesker kan ikke stoppe meg, for det her er den skjebnen jeg har satt meg fore. Tiden er inne for en stor endring, og når den vil skje, håper jeg at jeg ikke mister meg selv underveis. Dette er ikke et adjø til mine venner, men snarere en måte for meg å si at jeg virkelig verdsetter dere på. Det er fordi jeg verdsetter dere at jeg føler at jeg må komme meg ut av denne fasen slik at jeg igjen kan være der for dere. Dette er bare en høst, og så snart den har gått forbi, og vinteren likeså, så vil tiden igjen være inne for en blomstrende vår.