Det er lett i disse dystre tider å bli litt nedfor, og siden dette også tilfeldigvis er den tiden av året skolen på ny trår inn i våre liv, så er det ikke rart om man får lyst til å hoppe fra et tak eller stupe ut foran nærmeste bil. Det er lett å bli utbrent av livet generelt, fordi livet er jo, som de fleste kanskje har fått med seg til nå, ikke alltid så greit. Jeg har blitt fortalt at det beste man kan gjøre for å bekjempe den uunngåelige dysterheten som følger med livet, er å ta livet med et smil.
Jeg våkner av den forferdelige alarmen på mobiltelefonen, og før hjernen min engang har rukket å våkne, sender den signaler til armene mine om at de skal bevege seg bort og tilintetgjøre fienden som truer skjønnhetssøvnen vår. Etter noe tid får jeg dårlig samvittighet, og reiser meg opp etter 3-4 timers søvn, som er alt jeg klarer å få nå om dagen. Etter å ha fullført morgen-ritualene, tar jeg på meg jakka, og sykler i vei til skolen med et punktert bakdekk som sørger for at jeg blir rista som en milkshake mens jeg holder på å sovne av søvnmangel.
Always look on the bright side of life, tenker jeg.
Vel fremme på skolen, låser jeg sykkelen til et av sykkelstativene som nå er stappfullt siden nye førsteklassinger har begynt på skolen. Her må jeg manne meg opp, før jeg sukker høyt og beveger meg inn i gangen som fører meg gjennom flere skolebygg før jeg når forumet. Joda, der var det virkelig tettpakka med folk. Jeg trenger meg igjennom folkemengdene, og jeg som er litt nevrotisk av meg rundt store folkemengder, leter bare etter noen kjente fjes. Jeg tramper rundt før jeg endelig kommer over noen kjente, og vi finner ut hvilke klasserom vi skal møte opp i. Så vi går dit, og møter en hel del andre. Alle ser like sørgmodige ut over å være der, og knapt et ord blir ytret. Stillheten sier alt: Dette er det stedet vi alle minst føler for å være, men likevel så er vi her alle sammen. Nå ligger et år med skolearbeid foran meg, og jeg grøsser av tanken. Jeg får lyst til å falle ned på mine knær og hyle mot taket, og kanskje knuse noen pulter som en bonus, men planene blit skrinlagt fordi jeg rett og slett er for trøtt til å gjøre noe som helst.
Always look on the bright side of life, tenker jeg.
Dagen etter går jeg hjem fra skolen siden sykkeldekket har takket for seg, og jeg hører på nydelig musikk på iPoden. Smashing Pumpkins. Tankene streifer gjennom mitt hode, og jeg titter til siden i grøfta, og der ligger en råtnende fugl hvis hode er separert fra resten av kroppen. Usj. Stakkars fugl. En ulykkesfugl, som meg. Solen steker meg som en maur gjennom forstørrelsesglass, og jeg har på meg min kamuflasje-jakke av alle ting. Og været som var så fælt om morgenen at jeg trodde at jeg trengte det. Men før jeg aner det, så føler jeg noen regndråper. Jeg kikker opp på himmelen, og klør meg i hodet. Der oppe er det kun en bitteliten sky som såvidt er synlig. Regnet blir stadig mer aggressivt, og det begynner å hølje ned på meg, og nesten bare meg. Jeg ser grensa for regnet går omtrent to meter foran mine steg, og det følger virkelig etter meg. Hele veien hjem, følger skya på himmelen etter meg, og jeg kommer hjem søkk våt i et ellers så vidunderlig vær.
Always look on the bright side of life, tenker jeg.
Nok en dag går forbi, og for hver natt som går, får jeg mindre søvn. Det er onsdag. Det er idag. Jeg sykler atter en gang på sykkelen, etter et forsøk på å reparere den – med et noe blandet resultat. Idag er det tid for samfunnslære, matematikk og kjemi. Woohoo, jubler jeg noe molefunkent. I samfunnslæren prater vi om planer, og vi tar en titt i læreboka som skal føre oss gjennom dette faget i år. Lærern forteller oss at vi skal slå opp på stikkordregisteret på side 275. Jeg slår opp på det nevnte sidetallet, og ser litt på disse ordene. Vi blir fortalt at vi skal finne frem ordet "etikk", og det nærmeste jeg kan finne er "etnisk rensning", som jo kanskje er noe litt annet. Og av alle så spør lærern selvfølgelig meg, og da jeg sier at jeg ikke kan finne det, titter han i min kjære bok. Jo, grunnen til at jeg ikke fant ordet var at det jeg kikket i, ikke var stikkordregisteret, og dette uttrykte han høyt til alle sammen. Javel, så slutt å si at stikkordregisteret er på det sidetallet da vel! Min tålmodighet strekkes, og etter så få timers dårlig nattesøvn, føler jeg bare for å rive den helsikes boka i filler og skjelle ut alle sammen. Men jeg bare sitter der.
Always look on the bright side of life, tenker jeg.
Matematikken blir, overraskende nok, en positiv overraskelse. Læreren viser seg å være grei og dyktig, og etter å ha hørt skrekkhistorier om han, blir jeg mildt sagt noe lettet. Tiden går fort, og jeg sitter og funderer på et mattestykke som har blitt plassert på listen for "over middels". Så blir vi ferdig, og det er tid for lunsj. Jeg går rundt og leter etter mine venner, og etter at omtrent hele lunsjen er ferdig, finner jeg dem, og jeg er sulten som en kåt ulv. Uten mat og drikke, duger helten ikke, men jeg har da aldri vært noen helt, så jeg tenker at det ikke gjør så mye. Vi beveger oss etter hvert mot kjemien, som viser seg å være en kjedelig affære. Læreren er verre enn ho skravlekjerringa i VG-reklamene, kommer jeg frem til i en av mine dype tanker. Hun gir oss noen kjemi-oppgaver vi skal prøve å løse ved rasjonell og logisk tankegang. Jeg skjønner ikke bæret, og gjetter i vilden sky. Et kryss der ser fint ut, og kanskje et der nede. Jeg er flink på logikk som i matematikk, men hvordan skal jeg vite de kjemikalske forbindelsene som dannes under forbrenning av bensin? Det er tross alt det vi har kommet hit for å lære, ikke for å skryte av at vi allerede kan. Pfft, nå vil jeg bare komme meg vekk fra denne kjedelige skolen.
Always look on the bright side of life, tenker jeg.
På veien hjem lurer jeg på hva det er som skjer med meg. All energien min og motivasjonen min til å fortsette er borte, og er erstattet av idiotiske forpliktelser jeg ikke føler for å ha. Er det dette som er overgangen til voksen-livet? spør jeg meg selv, og får en en flue i munnen som jeg uheldigvis svelger. Nam, den var god. Jeg vil ikke bli voksen, tenker jeg. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg liker ikke å bruke all min energi på det som jeg ikke er interessert i. Mine ordentlige interesser blir neglisjert til fordel for gørrkjedelige fag og håpløs lekselesing.
Life’s a piece of shit, when you look at it,
Life’s a laugh and death’s a joke, it’s true,
You’ll see it’s all a show, keep ‘em laughing as you go,
Just remember that the last laugh is on you.
Takk Gud for Monty Python, sier jeg.