Frykt er en mektig følelse, og de aller fleste lar seg undertrykkes av dens makt. Vi er redde. Vi er redde for hva som kan skje hvis tingene rundt oss forandrer seg, til tross for at vi innerst inne føler at forandring den dag idag ville vært en fryd og en velsignelse. Noen påstår at de kan gjøre alle glade, mens andre påstår at de sitter på løsningen til verdensfred. Hvor står jeg oppi alt dette?
Jeg er ingen helgen. Mange vil antagelig si at jeg er en dårlig person, og de vil antageligvis ha deres grunner. Jeg er verken ansett som moden eller intelligent, fordi mine meninger ikke følger den nye bølgen av religionskritiske, individualitetsnedtrykkende holdninger. Men jeg har sett meg rundt om i verden, og jeg har sett at religion er det minste problemet vi står ovenfor idag.
Vi har fått en verden til disposisjon, og den ligger praktisk talt for våre føtter. Hvis vi en dag hadde turt å tatt av oss bindet for øynene og faktisk sett på hvordan våre omgivelser var – hva hadde skjedd? Et hvert menneske er fritt, og mulighetene er praktisk talt uendelige. Vi kunne blitt hva vi ville, og vi kunne gjort hva vi nå enn følte for, men mange vil i dette samfunnet til syvende og sist måtte heve det hvite flagget og overgi seg til de selverklærte intelligente som styrer våre tanker.
Men vet dere hva? Jeg har sett meg lei på dere som tror dere er så mye bedre enn alle andre. Jeg er lei av å måtte forklare meg og mine meninger til deg, for hvem er du til å dømme meg for den jeg er? Hvem er du, som sitter der med ditt selvgode smil, forkledd som en engel, med ondskapen som ditt største prinsipp? Jeg er religiøs. Jeg er et invidid. Hvis du har et problem med det, bør du revurdere om du virkelig har retten til å kalle deg et menneske. Det er mange mennesker som liksågodt aldri burde ha levd. Men kanskje gjør de heller ikke det? Lar man alle andre styre sine handlinger og tanker, lever man ikke; man bare sakte dør.
Nå er det på tide å kjempe. Hver dag faller nye mennesker for denne ideologien, hvor komplett likhet er det endelige mål; en verden så kjedelig og kontrastløs at ethvert menneske sakte men sikkert vil utvikle seg til å bli en følelsesløs robot. Heldigvis finnes det mange måter å bekjempe denne tankegangen på. Mørket skal bli til lys, stillhet skal bli til sang, og den kontrastløse verdenen skal på ny få farger. Jeg skal gjøre min del. Jeg skal spre lys der mørket rår, synge der stillheten hersker, og male de tomme lerreter fulle av farger. Ingen kan stoppe meg. Du kan prøve, men du vil ikke lykkes.