Som jeg skrev om i innlegget No More Procrastination, hadde jeg tenkt meg ut på et begivelsesrikt eventyr med å rehabilitere meg selv for latskapen og mangelen på energi. Idag prøvde jeg å begynne på ordentlig, men dessverre så har vi alle dårlige dager.
Morgenen kom så altfor plutselig etter en altfor kort nattesøvn, og før jeg visste ordet av det, var jeg oppe, desperat på jakt etter hva det nå enn var jeg skulle ha med på skolen. Etter en kort resonnering, kom jeg frem til at det var fredag, og fant ut at jeg da kun trengte å ha med meg naturfagsbøkene. Fortsatt gjenstod det dog mye, og klokken begynte å nærme seg tid for avgang med stormskritt. Jeg fikk grafset etter lommeboken som lå bortgjemt dypt i skuffen med det rare i, og så tok jeg tak i mobilen som lå på bordet, trygg på at morgen-rutinene nå endelig var ferdige, slik at jeg kanskje kunne få 20 sekunder med ekstra avslapning før jeg forlot området. Dessverre hadde jeg glemt håret, og tok med meg boksen med gele inn på badet fort som svint. Jeg ble mildt sagt skremt av det som møtte meg i speilet – en kar som lignet mistenkelig mye på en ung rusmisbruker som ikke hadde fått dosen sin på noen dager. Jeg er nok ikke noen rusmisbruker, men jeg hadde iallefall ikke fått den nødvendige dosen med søvn på en god stund. Så jeg slang på litt hårgele, og rufset håret til jeg så ut som en gal professor. Etter et par tygg på ei brødskive med syltetøy, satte jeg på meg headsettet, og så var det av sted til skolen.
På skolen var det, som du kanskje forsto, fagdag i naturfag, og idag sto de meget interessante temaene blodtyper og kjønnsdreven arv på timeplanen. Den artige læreren forklarte litt nå og da, og forklarte oss hvordan vi kunne ta en test på hvilken blodtype vi har. Kort tid etterpå, begynte vi med oppgaver, og meg og vennene fikk det relativt fort unnagjort. Men ikke før vi var ferdige, hadde alle da begynt å stikke hull på fingrene sine, og det var nok av blod å se hvor hen jeg snudde meg. For en som da er ganske så redd for blod, var det ikke så behagelig.
Vel hjemme rundt 12-tiden, merket jeg at jeg trøttheten begynte å sige seg innpå meg. Før jeg visste ordet av det, halvsov jeg i sofaen på rommet foran televisjonen, som sto på et eller annet ukjent program. For jo, vi må vel alle ha litt søvn? Et par timer senere våknet jeg, med en knakende hodepine, og med enda mindre energi enn før sovnet. Jeg hadde bokstavelig talt vansker med å åpne døra så sliten jeg var.
Etter et par timer hvor jeg fortsatt ikke helt vet hva jeg drev med, tenkte jeg at jeg burde gjøre noe nyttig, og satte på litt god-musikk – for nå var det tid for trening. Femti situps senere var jeg utslitt, og kom heller ikke på noen andre treningsøvelser jeg kunne gjøre der og da, så jeg avsluttet mens jeg var på topp.
Et par timer gikk så bort til gitarspilling, før jeg prøvde meg på å lære litt C++. Det gikk forsåvidt greit så lenge det varte, men jeg ble nok en gang trøtt, og plutselig begynte depresjonen å virke inn på meg. Den neste timen ble så tilbragt ved å subbe rundt i huset på jakt etter noe å bedrive tiden min med, men the mission failed.
For å si det mildt, har dag 1 av rehabiliteringsfasen vært skuffende, men jeg kan jo alltids skylde på at vonde vaner er vanskelig å omvende.
Vet noen om noen tips til hva en kan gjøre for å få mer energi?