For et par dager siden så lå jeg til klokken 4 om natta og leste ut de siste 200 sidene av "Angels and Demons". Dan Brown kan dette med å skrive fengslende og spennende historier som praktisk talt får en til å skrike av nervøsitet og angst, mens man skjelvende blar om til neste side. Etter nå å ha lest to av bøkene til Dan Brown, vil jeg si at han klarer dette eksepsjonelt bra i "Angels and Demons" – kanskje bedre enn i selveste "The Da Vinci Code".

Robert Langdon blir kalt inn til forskningsinstituttet CERN på grunnlag av hans kunnskap angående religiøs symbolikk. En forsker ved navnet Vetra har blitt brutalt drept, og har fått et mystisk merke brent inn i kroppen. Det viser seg at denne Vetra lenge hadde jobbet med et prosjekt som skulle føre religion og vitenskap sammen, og som kanskje kunne bekrefte at skapelsesteorien i Bibelen kunne være sann. Etter et gjennombrudd, klarte denne mannen og hans datter å lage et såkalt antimaterie. Problemet med denne antimaterien er at den er høyst ustabil, og at den ville vært usannsynlig dødelig i gale hender. Og når de finner ut at antimateriet er stjålet etter forskerens død, begir Langdon og forskerens datter Vittoria seg ut på en ferd for å spore opp antimateriet før det er for sent. Ikke lettere blir det når fire kardinaler blir kidnappet før et nytt pavevalg, og når et av sikkerhetskameraene i Vatikanet får øye på en liten boks som inneholder det ekstremt dødelige antimateriet.

"Angels and Demons", som sin mer anerkjente etterfølger "The Da Vinci Code", baserer seg mye på religiøs symbolikk og kampen mellom vitenskapen og det religiøse. Til tross for at boken inneholder en del spenning, fart og action, er det ingen tvil om at det også her finnes en del temaer som idag er veldig sentrale. Hvorfor skal det religiøse og det vitenskaplige alltid være i en konstant krangel, når de på flere måter utfyller hverandre. "Science without religion is lame. Religion without science is blind," som en vis man ved navnet Albert Einstein en gang sa. Carlo Ventresca, som i historien er pavens midlertidige stedsfortreder, holder en intet annet enn nydelig tale angående det temaet i boken, og den ga meg nesten frysninger. Det var som om Dan Brown skulle ha lest mine tanker og satt dem ned på papiret mye bedre enn jeg selv noen gang kunne klart.

Vel, hva annet kan jeg si, enn at boken er en berg- og dalbane uten like, hvor man konstant settes utenfor nye, uforutsette stup? Når boken i tillegg til all denne spenningen tar for seg reelle, viktige temaer, blir den intet mindre fantastisk. Dan Brown fortjener mye ros for evnen hans til å blande alle disse gode ingrediensene sammen til en ganske så delikat og god bok!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å nylig ha banet min vei igjennom George Orwells fantastiske bok "Animal Farm", gikk turen til den genierklærte boken "1984", skrevet av samme mann. Jeg må ærlig talt innrømme at forventningene var nærmest enorme når jeg åpnet de første sidene, og forventningene ble så absolutt innfridd.

Winston Smith er en mann som lever i et samfunn hvor både fortiden, nåtiden og fremtiden kontrolleres av "Big Brother", og hvor selv tanker som strider imot deres ideologi er ulovlig. Winston Smith arbeider selv i et av departementene som sørger for at fortiden i bøker og tidsskrifter endres alt etter Big Brothers utsagn – for å gi et inntrykk til folket av at alt de blir fortalt er sant. Hjernevasket som publikken har blitt, er det få som faktisk forstår at de blir lurt, og enda færre som tør å gjøre noe med saken. Så fort noen blir mistenkt for å tenke tanker som er skadelige for Big Brothers regime, blir de tatt til avhør og "slettet" fra eksistens, hvorpå folket "glemmer" at denne personen noensinne har eksistert. Winston føler selv hatet mot Big Brother bygge seg opp i ham, og ønsker selv å gjøre sin del for at regimet – som har folket i sin hule hånd – skal bringes ned og ødelegges.

Idag leste jeg de siste sidene av boken, og jeg var praktisk talt lamslått. Slutten var så nydelig men fantastisk skremmende, og skremmende var nettopp resten av historien også. Det er skremmende å lese om et samfunn hvor mennesker har blitt degradert til følelsesløse skapninger; hvor effektivitet er det eneste som teller; hvor alle ens tanker og handlinger alltid blir overvåket.

Til tross for at boken skulle advare mot utviklingen av et slikt samfunn, er det mye som sies i den som faktisk allerede viser seg å være tilfelle. Vi får stadig mer en illusjon av at alt er fritt, men samtidig blir gruppementaliteten i samfunnet et sterkere og sterkere element, som sørger for at fri tenkning blir sett på som en uting.  Det sies i boken at flesteparten av folket er for svake og dumme til å selv kunne foreta valg, og som derfor er avhengig av et samfunn som forteller dem hva de skal tenke, tro og mene. Det kan selvfølgelig diskuteres hvorvidt det er slik nå, og selv mener jeg at vi heldigvis ikke har kommet så langt, men allikevel har det vært en liten utvikling der. Nå, kanskje sterkere enn noensinne, forteller våre medmennesker oss hvordan vi skal være, i motsetning til i "1984" hvor det er regjeringen som forteller oss det, og det er en skremmende tanke at drømmen om en verden hvor alle er like, faktisk kan føre til noe som dette. Hva er meningen med å leve i en verden hvor alle kunne tatt din plass, og hvor ingen ville savnet deg hvis du var borte?

Hva annet kan man si om boken? Den var konstant spennende, og det var ikke en side av boka som ikke var verdt å lese. Fortellingen kan være litt for tung og dyster til tider, men for de som interesserer seg for bøker med slike temaer, vil antageligvis denne falle i smak. Den gjorde iallefall det hos meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ble igår natt ferdig med George Orwells bok "Animal Farm", og jeg satt igjen helt fasinert. Det var snakk om en relativt kort bok, men allikevel fikk den sagt mer enn noen annen bok jeg har lest, og den var tankevekkende til de grader. Alle parallellene Orwell hadde dannet mellom den menneskelige og den dyriske verden var intet annet enn perfekt.

Dyrene på Manor Farm velger etter at grisen Major dør, å gjøre et opprør mot bonden Jones og alle de menneskelige. De jager dem vekk fra gården, og bestemmer seg for å danne et eget idealistisk samfunn som følger en ideologi de velger å kalle animalisme, som følger syv bud om hvordan de skal være annerledes enn menneskene med deres fæle verdier, alkohol og lignende. Etter hvert begynner dog diverse av grisene å tre frem i rampelyset og kreve sin posisjon som leder over dyreflokken, og sakte men sikkert begynner de å bli griske og ta til seg egne, større rasjoner. Grisene begynner etter hvert å bryte de fleste av de syv budene, men endrer alltid på de nedskrevne budene før dyrene nok en gang får sjekket – og dyrene er ganske lettlurte av seg. Snart begynner lederne å drepe sine egne, og grisen Napoleon tyr til drastiske midler for å holde på makten. Det blir etter hvert ganske så likt et tyranni. Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen, men jeg må allikevel si at jeg fikk gåsehud av de siste setningene i boka. De var så skremmende men sanne at jeg nesten ble litt skremt.

Historien er så fantastisk konstruert. Alt, og jeg mener ALT, passer som en parallell til den menneskelige verdenen. Napoleon representerer perfekt alle de politikerne som lover folket at verden vil bli et paradis under deres styre, kun for å lure folket til å ville følge dem – til tross for at de bare snakker tull. Og dette er bare en av de mange fantastiske parallellene. Litteratur på høyt nivå!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende