Det er vel ikke tvil om at mennesket i nylige tider har blitt mer og mer selvstendige, samtidig som vi på en annen side blir mer og mer avhengige av visse faktorer i vårt samfunn. Religion blir stadig mindre viktig, og status er kanskje det viktigste for de aller fleste av oss. Har denne ekstreme tiltroen til mennesket og denne stadige benektelsen av det åndelige gått for langt?
Vi kan vel alle slå fast at verden er et forferdelig sted for mange. Mange lider, enten på grunn av mangel på penger eller på grunn av psykiske problemer. Så lenge mennesket har levd, har det vel eksistert et klasseskille. Folk liker å skylde på religion, fordi de vet at religion er noe som alltid har eksistert – og at det alltid vil. Derfor er det lett å skylde på det, slik at det alltid vil virke som om man kjemper for en god sak til tross for at man aldri vil få noe gjort. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som stadig vender seg bort ifra det åndelige – ikke fordi jeg er en fanatisk religiøs ekstremist, men fordi jeg ser hva det fører med seg. Flere og flere setter sin lit til at vi mennesker har løsningen på alt i hele universet, og at alt er så overfladisk som det virker ved første øyekast. Flere og flere benekter at vår sjel finnes, og at vi egentlig bare lever på instinkt. Og sist, men ikke minst, så lever flere og flere en meningsløs tilværelse.
Vi eksploderte ut av intet. Vi startet som noen bittesmå organismer som videreutviklet seg, og kort fortalt ble de etter noen millioner års utvikling til blant annet mennesker. Så blir vi født. Vi griner, vi vokser, vi leker, vi vokser litt til, vi går på skolen og er ulykkelige, vi vokser litt til, vi blir interessert i det motsatte (eller eventuelt samme) kjønn, vi blir avslått og griner litt til, vi finner oss en jobb som vi sannsynligvis ikke liker, vi lever et liv i fortvilelse med en liten bit glede i ny og ne, og så dør vi og blir glemt etter noen få år. Dette er slik de fleste av en eller annen grunn vil tro. Dette gir de fleste en trygghet? Jeg skjønner meg fortsatt ikke på folk.
Jeg liker å tro at et sted der ute, finnes det noen som passer på, til tross for at vi opplever mye vondt. Jeg liker å tro at hver minste ting skjer for en grunn, selv om man til tider mister håpet. Jeg liker å tro at alle er en bit av et puslespill som til sammen utgjør et fantastisk nydelig bilde, og at hvis en del var borte – ville ikke bildet fungere. Jeg liker ikke den tankegangen som sier at hvis en bit er borte, finner vi en annen bit og former den til å passe. Da blir alt så kaldt, kjedelig og meningsløst.
Så nå sliter vi med mentale problemer. Nylig har det jo blitt avdekket at en rekke unge folk allerede fra tidlig alder av blir deprimerte, utbrente, og begynner å slite med problemer som de aldri burde blitt belastet med. Det er ikke noen overraskelse for meg. Kanskje er det slik at vi faktisk trenger litt fokus på det åndelige og mentale, til tross for at samfunnet forteller oss noe annet? Det hjelper ikke på selvtilliten å fortelle folk at de liksågodt kan trykke på avtrekkeren uten at noenting vil endre seg. Det gjør faktisk ikke det – tro det eller ei.
Nei, Nietzsche, Gud er ikke død. Det er mennesket som er dødt.