"Hvem er jeg?" undret hobbyfilosofen med hukommelsestap.
Hvem er jeg? I stedet for å komme med all verdens filosofiske betraktninger som vanligvis blir forbundet med dette spørsmålet, vil jeg heller skrive en liten oppskrift på den personen jeg er akkurat nå. Jeg vet at jeg vil endre meg, fordi jeg er en person som aldri slutter å utvikle meg, noe som kanskje gjør det litt vanskelig å få tak i essensen av min personlighet. Jeg vil derfor gjøre noen få ting helt klart for alle sammen.
Jeg heter Daniel, og såfremt noen ikke propper meg ufrivillig full av alkohol og prenter en vill idè i meg om at jeg bør endre navnet mitt til Kurt-Olav Gustaf, så vil dette være en konstant faktor i ligningen som utgjør meg. Men, for å sitere Shakespeare, "A rose by any other name would smell as sweet."
Jeg er for sær for særingene. Jeg er for kul for kulingene. Jeg er for nerdete for nerdene. Jeg er for frikete for frikene. Jeg er for streit for streitingene. Jeg er for individuell for individualistene. Så hva er det egentlig jeg kan kategorisere meg som? Om 50 år vil det nok være et eget felt innen vitenskapen som er dedikert til å forklare hva mysteriet Daniel egentlig var. Hvem var denne mystiske nøtten som ingen klarte å knekke? Et misforstått geni eller intet annet enn en misforstått tulling?
Det er vanskelig å beskrive en person, og enda vanskeligere er det om man virkelig kjenner personen man skal beskrive, fordi man vet at det finnes så uendelig mange kontraster. Jeg kan kanskje beskrives som en engel og en djevel; en venn og en fiende; og iblant så mye som en bestevenn. Jeg tror at det bare er de som har et forhold til meg av sistnevnte type som virkelig kan si at de kjenner meg. For alle andre må jeg virke som en barnslig unge, men det er vel litt av det særegne med meg da.
Folk blir alltid overrasket når jeg forteller dem at jeg spiller i et band, av en eller annen grunn. Om ikke kamuflasje-jakken og flere musikk-relaterte skjorter gir folk et hint om at jeg kanskje er en musikk-frik av høyeste grad, så vet ikke jeg. Jeg tror egentlig at det har noe med popularitet og image å gjøre. Den stereotypiske musiker er en utadvendt, sprudlende og populær person, og for folk som ikke kjenner meg, så virker jeg vel alt annet enn dette. I bunn og grunn er jeg vel egentlig en mann av få ord, for jeg har lært meg at få ord i enkelte tilfeller påvirke mennesker i mye større grad enn mange ord. Ord er noen ganger overflødige i de forhold vi har til andre mennesker. Noen ganger kan et smil eller en klapp på skulderen bety så mye mer. Derfor er jeg ikke noen typisk musiker-type, og det er jeg stolt av. Jeg er ikke en typisk noe.
En gang fortalte en person meg at jeg sløste bort livet mitt ved å gjøre det jeg gjør. Det gjorde at jeg begynte å tenke på hva det ville si å leve et meningsfullt liv. Var min tilværelse virkelig så tom som denne personen hevdet? Var min mangel på hundrevis av venner, fest og fyll hver helg og evig lykke virkelig så katastrofalt som denne personen ville ha det til? Var min dedikasjon til de få vennene jeg har, musikken og skrivinga årsaken til mitt meningsløse liv? Vel, jeg skal ikke fortsette som i en dårlig amerikansk komiserie med sluttmoral, og fortelle at jeg tok til meg det denne personen sa, og ble et bedre menneske, for jeg vet at uansett om folk flest hater meg, er likegyldig til meg, eller elsker meg, så betyr det i grunn ingenting. Det eneste som betyr noe er at jeg gjør det jeg føler jeg bør gjøre, og det er få mennesker som ville stått ved meg på samme måte som jeg står ved mine bestevenner. Om det er å sløse bort livet mitt, så får det bare være.
Jeg er en mann av drømmer og håp. Jeg har så mye håp at det noen ganger går til hodet på meg. Uansett hva slags situasjon jeg er i, så pleier jeg å minne meg selv på at det alltid finnes håp. Noen ganger ligger det gjemt i de dypeste avgrunner av våre sjeler, men om man bare våger å lete, så vil man finne det. Flere blir irritert på meg når jeg prøver å trøste dem ved å si at ting alltid blir bedre, og jeg skjønner dem. Jeg skjønner fordi jeg selv vet at når man er langt nede, så er det lite noen kan si for å muntre deg opp. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt forsøker å trøste, er at jeg håper at mine ord kan føre til at denne personen får et lite lyspunkt i deres hverdag. Noen ganger lykkes jeg; andre ganger ikke.
Enda en ting som bør sies om meg, er at jeg kan rable i vei om ditt og datt, og før jeg vet ordet av det så har jeg mistet tråden i det jeg opprinnelig tenkte på eller skrev om. Nå har jeg falt litt ut igjen. Å ja, jeg skulle skrive en tekst som definerte meg. Kanskje har du fått et lite innblikk i meg og min personlighet, men det er egentlig en umulig oppgave. Jeg vet ikke om det bare er meg eller om det er sånn med alle, men jeg har funnet ut at ingen tekst kan definere meg, for jeg er så komplisert at ikke tusen bøker skrevet av de smarteste hoder kunne klart å beskrevet meg på en skikkelig måte. Jeg er noe for meg selv. Enkelte sammenligner meg med godeste Peter Parker, og det er vel ikke en negativ ting, hvis jeg har forstått det riktig, og jeg kan på en måte se likheten. Vi er begge tosidige. Litt komisk at den nærmeste personen jeg kan sammenligne meg med er en tegneseriefigur. Allikevel så føles det godt å ikke være noe sted på den sosiale rangstigen, og ei heller være en del av noen gruppe. Det føles deilig å bare kunne være den jeg er. Det føles deilig å si at jeg bare er meg. Jeg er Daniel.