En episode av serien "South Park" tar for seg David Blaine, magikeren, som starter en sekt og skal utføre et masseselvmord. Stan advarer Jesus mot denne sekten, og sammen drar de til hovedkvarteret til The Super Best Friends – en samling av de diverse religionenes hellige personer. Alle disse står til tross for religionenes forskjeller sammen om å slå onde krefter, og er bestevenner av det supre slaget – derav navnet.

"South Park" har alltid vært en ganske så ekstrem serie, men tar alltid for seg aktuelle temaer på satiriske og ikke minst tankevekkende måter. Trey Parker og Matt Stone, skaperne av og hjernene bak serien, er iallefall ingen dumme karer, og til tross for seriens fantastiske humoristiske standpunkt til alt, er de fleste episodene mer utspekulerte og gjennomtenkte enn noen andre serier jeg har sett. Akkurat denne episoden er nok blant de morsomste av de jeg har sett, men tar allikevel for seg et ganske så aktuelt og viktig tema.

Er det virkelig så vanskelig for folk å stå sammen, og ikke prøve å endre på andre folk sine synspunkter. Klarer ikke folk å være venner med noen som ikke tror på det samme som de gjør? Er det ikke viktigere for de gode menneskene å heller stå sammen og utfylle hverandre, istedetfor å prøve å få alle til å bli akkurat som oss?

Jeg er kanskje ikke den mest religiøse personen på jord, men har allikevel mine synspunkt på ting og tang. Her vil jeg ikke uttrykke dem, men heller bare si at kanskje det er på tide at vi verdsetter forskjeller. Jeg sier på ingen måte at vi skal takle styret rundt Muhammed-tegningene, ei heller beklage det ovenfor noen, men vi bør kanskje heller lære litt mer om det. De fleste religioner har mye av verdi å lære. Det finnes ekstremister i alle religioner, og de utnytter akkurat de dårlige elementene ved religionene sine for å fremme mer egoistiske standpunkt.

Kanskje, i en litt mer tolerant verden, ville vi alle vært super best friends.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært mye prat om denne flaggbrenningen som nylig tok sted, som et resultat av publisering av kariakturtegninger som avbildet en mulig Muhammed. Noen påstår det er unødvendig og atpåtil rasistisk fra Magazinets side å publisere disse bildene, da de skaper unødvendig strid mellom folk som allerede er splittet nok som de er. Men er det virkelig slik at dette bladet kun var ute etter å provosere?

Det er ufattelig mange som kun støtter islam etter de hendelsene som har vært, og som flyter på bølgen med politiske korrekte utsagn. Som alltid, klarer ikke folk flest å se denne saken fra flere sider, og derfor blir det fort bare mye spekulering. Det kan vel aldri bli helt oppklart hvorvidt Magazinet kun var ute etter å provosere eller ikke, men allikevel kan vi stille oss spørsmålet om det var nødvendig?

Etter å ha sett resultatene av publiseringen, vil jeg si at det helt klart var nødvendig. Uansett om dette bladets intensjoner var å skape en debatt om ytringsfriheten eller ikke, så er det nå nettopp det det har utviklet seg til. Og det er en debatt som vi sårt trenger. Skal vi gå tilbake i tiden, og bryte ned det samfunnet som vi gjennom århundrer har prøvd å bygge opp, bare fordi nye verdier blir introdusert inn i vår kultur?

Jeg forstår muslimer som føler at de blir krenket når noe temaer som er tabu i deres kultur blir tatt opp her. Noe som de holder sitt hjerte nært, blir kritisert av andre personer, og da vil noen føle seg utilpass – naturligvis. Men hvorfor, og dette er viktig, hvorfor skal de så sårt bry seg om hva andre mener? Hvorfor skal de gå så langt at de truer med å drepe andre fordi noen er uenig i det de selv tror? Er det rettferdig? Er det slik at man ved å benytte seg av sin ytringsfrihet, fortjener døden? Det finnes jo alltids grenser, men religion er et viktig tema, og alle viktige temaer bør diskuteres – enten vi religiøse vil det eller ei.

Kristendommen har sannsynligvis hatt en voldelig fortid, men allikevel har den i de siste årene utviklet seg til å takle kritikk fra utenforstående parter, ved å tilpasse seg et samfunn i utvikling. Hvorfor har det seg slik at alle vil at man skal ta noen skritt tilbake i denne utviklingen, kun fordi noen ikke tåler kritikk? Har den politiske korrektheten rett og slett gått til hodene på folk? Klarer ikke folk å tenke klart lenger? Klarer ikke folk å skjønne at hvis ytringsfriheten forsvinner, blir vi fratatt det lille som skiller nåtidens siviliserte samfunnet fra fortidens barbariske og voldelige anarki? Skal vi nå bli alle kommunist-ekstremisters våte drøm – en verden fylt med stumme og tamme sauer som gjør akkurat det de blir fortalt av autoritetene over seg? Kun for å tilfredsstille de som tenker annerledes enn oss?

Har folk rent glemt at vi må også tenke på oss selv? Vi kan ikke være snille og gode mot alle hele tiden, kun for å få et status som et populært og koselig samfunn som lever i en euforisk drømmeverden. Vi må bevare våre egne verdier fremfor alle andres, fordi hvis vi ikke skal stå for det som grunnlaget av vårt samfunn er bygget på, er vi alle, unnskyld uttrykket, noen forbannede hyklere!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vel ikke tvil om at mennesket i nylige tider har blitt mer og mer selvstendige, samtidig som vi på en annen side blir mer og mer avhengige av visse faktorer i vårt samfunn. Religion blir stadig mindre viktig, og status er kanskje det viktigste for de aller fleste av oss. Har denne ekstreme tiltroen til mennesket og denne stadige benektelsen av det åndelige gått for langt?

Vi kan vel alle slå fast at verden er et forferdelig sted for mange. Mange lider, enten på grunn av mangel på penger eller på grunn av psykiske problemer. Så lenge mennesket har levd, har det vel eksistert et klasseskille. Folk liker å skylde på religion, fordi de vet at religion er noe som alltid har eksistert – og at det alltid vil. Derfor er det lett å skylde på det, slik at det alltid vil virke som om man kjemper for en god sak til tross for at man aldri vil få noe gjort. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som stadig vender seg bort ifra det åndelige – ikke fordi jeg er en fanatisk religiøs ekstremist, men fordi jeg ser hva det fører med seg. Flere og flere setter sin lit til at vi mennesker har løsningen på alt i hele universet, og at alt er så overfladisk som det virker ved første øyekast. Flere og flere benekter at vår sjel finnes, og at vi egentlig bare lever på instinkt. Og sist, men ikke minst, så lever flere og flere en meningsløs tilværelse.

Vi eksploderte ut av intet. Vi startet som noen bittesmå organismer som videreutviklet seg, og kort fortalt ble de etter noen millioner års utvikling til blant annet mennesker. Så blir vi født. Vi griner, vi vokser, vi leker, vi vokser litt til, vi går på skolen og er ulykkelige, vi vokser litt til, vi blir interessert i det motsatte (eller eventuelt samme) kjønn, vi blir avslått og griner litt til, vi finner oss en jobb som vi sannsynligvis ikke liker, vi lever et liv i fortvilelse med en liten bit glede i ny og ne, og så dør vi og blir glemt etter noen få år. Dette er slik de fleste av en eller annen grunn vil tro. Dette gir de fleste en trygghet? Jeg skjønner meg fortsatt ikke på folk.

Jeg liker å tro at et sted der ute, finnes det noen som passer på, til tross for at vi opplever mye vondt. Jeg liker å tro at hver minste ting skjer for en grunn, selv om man til tider mister håpet. Jeg liker å tro at alle er en bit av et puslespill som til sammen utgjør et fantastisk nydelig bilde, og at hvis en del var borte – ville ikke bildet fungere. Jeg liker ikke den tankegangen som sier at hvis en bit er borte, finner vi en annen bit og former den til å passe. Da blir alt så kaldt, kjedelig og meningsløst.

Så nå sliter vi med mentale problemer. Nylig har det jo blitt avdekket at en rekke unge folk allerede fra tidlig alder av blir deprimerte, utbrente, og begynner å slite med problemer som de aldri burde blitt belastet med. Det er ikke noen overraskelse for meg. Kanskje er det slik at vi faktisk trenger litt fokus på det åndelige og mentale, til tross for at samfunnet forteller oss noe annet? Det hjelper ikke på selvtilliten å fortelle folk at de liksågodt kan trykke på avtrekkeren uten at noenting vil endre seg. Det gjør faktisk ikke det – tro det eller ei.

Nei, Nietzsche, Gud er ikke død. Det er mennesket som er dødt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende