De som kjenner meg best, vet at jeg ikke akkurat har for mye til overs for sosialismen eller kommunismen, og mange lurer på hvorfor. Det er idag slik at man, for å kunne bli stemplet intelligent, må være sosialist eller kommunist, fordi folk av en eller annen underlig grunn har fått det for seg at disse gruppene er så mye bedre enn alle andre fordi de er så omtenksomme og snille mot alle. Prinsippet er vel at folk skal beskyttes mot alt av farer som finnes på denne jord, og det er kanskje ikke rart at folk dermed føler seg komfortable og trygge under statens beskyttende teppe. Folk liker dette, og mener at sosialismen eller kommunismen av denne grunn er den perfekte ideologien å bygge et samfunns struktur på, fordi alle farer skal ryddes ut av veien.
Nå vil man forby spilleautomater, fordi det er en fare for å bli spillavhengig. Man vil forby, forby og forby alt som noen folk kan ta skade av. Hva er grunnen? Fordi sosialismen ikke bryr seg om individets vekst. Fremfor å styrke individet, og la det kjempe sin vei gjennom ilden, vil man slukke ilden, og lure folket til å tro at hele verden er en blomstereng som vi alle kan danse på mens vi synger sanger fra "The Sound of Music" i en evigvarende falsk eufori. Man skal sørge for at sterke folk og sterke meninger viskes ut i mengden av platte klisjeer, fordi disse er en fare for maktmenneskene og alle de svake. Jeg bryr meg ikke om de svake. Der sa jeg det. Så lenge de sterke og intelligente menneskene skal trykkes ned i søla så mye som de gjør nå, så gir jeg blanke i de svake. Selvfølgelig trenger de svake beskyttelse, men hvis det skal gå på bekostning av friheten til de sterke, så ser jeg ingen annen mulighet enn å droppe beskyttelsen. Et godt samfunn med en sterk infrastruktur blir ikke bygget opp på beskyttelse – det blir bygget opp på strid og komplikasjoner; Det er den balansen mellom handling og resultat som jeg lenge har preket om, som har vært den røde tråden gjennom de fleste av mine innlegg her på bloggen. Ingen glede uten sorg, ingen styrke uten slit, og ingen trygghet uten farer. Skal man beskytte folket for alle disse farene, vil folket til slutt bli en gjeng med pyser som ikke tåler å stå imot stormen når den kommer – for komme vil den. Man ser allerede dette nå, ved at stadig flere unge mennesker blir uføre, og at stadig flere får psykiske problemer. Det er det som skjer når individet ikke får vokse seg sterkt: Når individet skal ut i den virkelige verden, som sosialismen ikke vil fortelle noe om, takler det ikke presset og probleme det møter. Der har dere hele problemet, politikere. Sørg nå for å få løst det!
Før har jeg sagt at jeg lener meg mot FRP innen politikken. Jeg kan på vegne av alle dere som har vært bekymret for meg, si at jeg nå har gått vekk fra det tidligere utsagnet. Man kan lære av sine feil. Men hvilket parti står igjen for meg da? Nei, det ser ganske dårlig ut, skal jeg si deg. Ikke et eneste parti er enig med meg. Jeg har pratet med en venn om å starte et Individualistisk Frihetsparti, hvor individets frihet skal stå i sentrum, men fant ut at jeg ikke akkurat har god nok peil på politikk til å kunne gjøre noe slikt. Og det å være et individ er vel noe som veier negativt når man vil overtale den saueflokken av en befolkning vi har her i Norge til å stemme på seg? Så den planen fungerer vel ikke allikevel. Kanskje er det best å bare gi opp, og slutte med all politikk? Ville kanskje fungert bedre enn det systemet vi har idag…
For en stund siden la jeg merke til at det var en avstemning på VG’s forside, hvor spørsmålet "Er ytringsfriheten viktigere enn rikets sikkerhet?" ble stilt. Jeg trykket inn mitt svar, og etter hukommelsen så hadde over 60% svart at rikets sikkerhet var viktigere enn ytringsfrihet. Jeg mener helt og holdent at hvis vi ikke hadde hatt ytringsfrihet, hadde det ikke vært noe som det var verdt å beskytte her i landet, fordi individets rett til å blomstre fritt og uten lenker, står over alle andre lover for meg. Jeg vet at veldig mange sosialister er uenige med meg der. Enkelte sosialister i Norge har gått så langt at de har uttrykt at staten bør eie menneskene som bor i landet, og en slik holdning får meg til å bli intet annet enn kvalm. Har individet blitt så lite verdt her i landet at det ikke har blitt annet enn et objekt; en stats-styrt marionett?
Nei, stopp toget ved navnet Norge, konduktør Stoltenberg og Halvorsen – jeg vil av.