Jeg kom til å tenke litt her om dagen, der jeg satt i min stillhet foran PCen, på hvordan ting forandrer seg raskere enn man aner. Det er på en måte fint å vite at ting kan snu fortere enn svint, spesielt når man selv er presset opp i en situasjon i livet hvor ting ser særdeles mørkt ut. Det er betryggende å vite at en ny dag vil komme, og at på denne dagen, vil alt det vonde kun være en del av fortiden. Men ingenting skal glemmes. Alt skal bringes med videre i livet, slik at man kan legge hånden på hjertet og si at man ikke har sløst bort et eneste sekund av sitt liv. Dette skjer alt for en grunn. Jeg skriver dette for en grunn, og du leser dette for en grunn.
Det er en stund siden jeg har skrevet noe ordentlig her nå. Jeg tok den bloggpausen jeg proklamerte at jeg så inderlig trengte, og for å være ærlig, så føltes det intet annet enn fantastisk. Tanken var at jeg skulle logge meg av nettet, og ta et steg ut i den virkelige verden – et steg jeg lenge har unngått å tre. Av hvilke årsaker, er for meg enda ukjent, og jeg tar meg selv i å undre over min egentlige hensikt med alle disse underlige eskapadene mine. Nå dør dere vel av spenning for å finne ut hvorvidt mitt sosiologiske eksperiment på meg selv har funket, men resultatet er dessverre enda ikke innhentet. Eksperimentet er fortsatt i gang, og før eller siden vil jeg få vite det endelige resultatet på om jeg virkelig er skapt for å omgås mennesker.
Når sant skal sies, så vet ikke folk hvem jeg er. Det er en fasade, og jeg har skapt den – ikke for å verne om meg selv, men for å verne om alle andre. De er ikke klare for å takle sannheten, og mange av dem vil antageligvis aldri bli det. Noen ganger avdekker jeg et snev av min sanne personlighet, men folk takler det simpelthen ikke. Den delen av meg selv jeg avdekker, stemmer ikke med den virkeligheten disse folkene har levd i hele deres liv. Som et virus trenger jeg inn i deres virkelighetssyn for å skape kaos – et kaos som det er et dypt behov for. Jeg merker det, at deres blikk prøver å avkle mitt sinn, men aldri finner nøkkelen som skal til for å åpne døren. Jeg merker det, at deres blikk i forbauselse prøver å forstå hvem jeg er og hvilke hemmligheter mitt indre skjuler, når jeg viser et snev av min sanne personlighet. Jeg merker at det skaper et kaos i deres sinn.
Men dette evigvarende eksperimentet sliter på meg. Jeg vet at jeg har mange svakheter – flere enn de fleste, men målet med dette eksperimentet er å overleve til tross for disse svakhetene, og finne en kur. Jeg vet at mange ville falt og aldri kommet opp igjen hvis de hadde valgt den samme kronglete veien som meg, men jeg har overlevd. Mitt eksperiment går ut på at jeg skal prøve å utfordre menneskelig ondskap og smerte for alt det er verdt, og jeg skal finne deres svakheter. For å gjøre dette, må jeg selv bli en del av det jeg så inderlig hater; jeg må bli en del av det som ingen andre tør å bli, for kun da kan jeg utfordre ondskapen. Kjenn din fiende, kjenn din venn, og du kjenner deg selv. Det er der mange feiler i livets spill: De prøver å gå gjennom livet i en konstant kamp mot det de ikke kjenner, og denne totale mangelen på taktikk er årsaken til deres nederlag. Jeg skal utfordre ondskapen, men for å gjøre det, må jeg selv bli en del av den. Jeg skal utfordre smerten, men for å gjøre det, må jeg selv føle den.
Ser du meg på gaten, og danner din mening om meg i de få sekundene dine øyne møter mine, så vit at du kun er et offer for et seriøst sosiologisk eksperiment. Det du ser er ikke som du tror, og hva nå enn slags tanker du danner deg om meg, er kun en del av mitt eksperiment. Føler du et inderlig hat for meg, gjør du akkurat som jeg mistenker du vil gjøre. Hatet som rettes mot meg når jeg vandrer rundt i min fasade av glorie, studerer jeg nøye i mitt sinn, for å lære min fiende å kjenne. Hatet reflekterer jeg så tilbake til deg, slik at det du ser ikke er en skildring av meg, men av deg, og alle dine mangler. Du hater isåfall ikke meg, men deg selv. Du vet det bare ikke.
Men skal jeg være ærlig, er dette slitsomt. Det er slitsomt å leve i en evig kamp mot alt som er ondt her i verden. Det er smertefullt å måtte være en del av det. Jeg ser meg selv i speilet, og lurer på hvor dette evigvarende eksperimentet vil føre meg, og når jeg ser min refleksjon, ser jeg kun den sanne meg. Jeg stryker meg lett over kinnet, og tenker på den veien jeg har gått gjennom mitt liv. Den fører stadig dypere ned mot helvete, og ensomheten, smerten og den konstante frustrasjonen blir nesten uutholdelig. Når jeg nå er på mitt verste, er det spesielt vanskelig å holde meg oppe. Men jeg er her for en grunn, og jeg gjør dette for en grunn. Det er en betryggende tanke å ha, når man trår stadig nærmere det helvetet og den smerten man vet man må bekjempe før eller siden. Det blir varmere. Føttene mine verker av å gå denne veien. Men jeg nærmer meg. Og når jeg kommer til helvete, skal jeg rive ned hele stedet fra innsiden.