Det var en gang en gutt som satt hjemme i sin stue og ventet på at ”Rikets Røst” skulle begynne på televisjonen. En time før tiden var inne, fant gutten ut at han manglet potetgull.
”Å nei, jeg må fare til butikken og kjøpe en pose Kims,” uttrykte Olaf, for Olaf viste seg å være guttens navn. Han tok på seg jakka, og for ut døra.
Ferden førte Olaf gjennom en mørk park, og før han visste ordet av det, sto han fjes til fjes med en neddopet narkoman.
”Har’u noen småpenger eller?” spurte den narkomane bedrøvet. Olaf ble skremt, og stakk hånden ned i bukselommen på jakt etter småpenger. Som en avledningsmanøver heiv han småpengene av gårde, og løp for livet ut av parken. Igjen kunne han føle seg trygg, om enn bare for en stakket stund.
Føttene til Olaf førte ham så inn i en urban jungel, og før han visste ordet av det, var han omringet av gorillaene som okkuperte den. De begynte å dytte den uskyldige Olaf rundt, og det var nytteløst å kjempe imot. Han Olaf tenkte fort, og vurderte situasjonen opp mot lignende situasjoner han hadde vært i før.
”Se, det er noen som tagger en karikatur av Muhammed på veggen der borte,” ropte Olaf som en avledningsmanøver, før han igjen tok beina fatt. Etter noen minutter, kunne han igjen føle seg trygg, om enn bare for en stakket stund.
Ferden førte ham så til selveste Stortinget, og der møtte han en gjeng med mennesker som var pakket inn med Palestina-skjerf og dekket av buttons, mens de protesterte mot det seneste lovforslaget. Ut av flokken steg Hallgeir, og han gikk mot Olaf. Olaf stirret denne konsentrerte ondskapen inn i øynene. Hallgeir åpnet munnen og sa:
”Du vet at det er noe godt i alle mennesker. Du har kanskje møtt på noen av våre støttespillere i byen i kveld?” Olaf trakk seg litt unna den stinkende bomsen som tydligvis ikke hadde dusjet på år og dag.
”Jeg har blitt overfalt av narkisser, gjenger og nå radikale tullinger; alt på èn kveld. La meg være i fred, mennesker!” ropte han Olaf. Hallgeir merket motviljen som befant seg i Olaf, og fant frem buttons og t-skjorter med Che Guevara-logoer smørt utover dem, for så å presse dem opp i ansiktet på Olaf.
”Ikke vær så fordomsfull. Du må la andre mennesker være som de er, og nettopp derfor må du bli som oss!” forklarte Hallgeir i et sint ordlag. Olaf rygget bakover, og merket fort at de andre radikale hadde begynt å spasere mot han. Situasjonen ble vurdert, og Olaf vendte blikket mot Stortinget igjen.
”Se, der går Carl I. Hagen!” skrek han Olaf som en avledningsmanøver, og klarte igjen å unnslippe faren. Olaf kunne igjen føle seg trygg, om enn bare for en stakket stund.
Turen gikk så til butikken på hjørnet, og Olaf gikk inn og kjøpte seg en pose med potetgull, pluss et erotisk manneblad for den eventualiteten at kvelden kunne bli en smule kjedelig. Han gikk ut av butikken, og snek seg hjem i skyggene slik at ingen kunne se ham.
Og da Olaf hadde kommet seg velberget hjem, satte han seg ned i sofaen. Han hadde vunnet jenta i pornobladet, litt chips for kvelden, og hele riket – for nå var det tid for ”Rikets Røst”. Så levde han Olaf lykkelig i alle sine dager, før han en dag ble banket livløs på åpen gate av tre narkomane som trengte penger til medlemskontigenten i SV. Og snipp, snapp, snute, så var marerittet ute.