Jeg har vært en del av dette blogg-samfunnet i omtrent ni måneder eller noe slikt, og gjennom denne perioden har mye skjedd i mitt liv; uforutsette hendelser som har tatt fatt i meg og prøvd å riste litt virkelighet inn i meg igjen. Jeg har det på følelsen av at det er livets måte på å prøve og fortelle meg at jeg må slutte med denne uendelige drømmingen min. Alle forteller meg at drømmer er nettopp drømmer, og at de ikke kan bli noe annet enn fantasi, og det er vel det begrepet "voksen" innebærer: Å heise det hvite flagget og innrømme nederlaget mot livet og virkeligheten. Er det en kamp man er dømt til å tape?
Hele livet har jeg spurt meg selv hva det er jeg vil utføre i løpet av min levetid, og akkurat i det jeg finner et svar, så dukker det opp noe uforventet som endrer alt. Kanskje er tenårene tiden for et mangfold av ambisjoner, hvorpå det senere forventes at man skal velge kun èn av dem som man må følge opp om for resten av livet. Tiden begynner å bli moden for at jeg skal velge, og mens jeg titter utover mot den endeløse horisonten av muligheter jeg har er i livet, finner jeg ut at et valg er umulig. Livet er for stort til at noen kan fortelle meg at jeg skal måtte velge. Realistisk sett ville et valg vært best for meg selv, men jeg har aldri vært realistisk. Den mann som aldri våger å drømme, vil aldri komme lenger enn dit alle andre før ham har vært, og den sykelige realismen som følger voksenlivet med ville vært mitt endelikt om jeg lot den gå inn på meg. Jeg er kanskje ikke moden, men det er ikke mitt problem. Mine ambisjoner, om det enn er altfor mange av dem, vil sørge for at jeg skal nå steder de fleste aldri tør drømme om.
Etter hvert som man vokser, vokser man fra venner som man har sitt hjerte nært, og det er trist å se de bli dratt ut av ens hender uten at det er det minste man kan gjøre med det. Før man vet ordet av det, står man der på bar bakke uten hverken venner eller sosial omgangskrets, og lurer på hvor alt gikk galt. Mange har i sin tid opplevd denne endringen, og det er like naturlig som at reven bytter pels når vinteren bringer kulde. Ungdomstiden er en sosial overgangsfase, og særdeles mange finner nye å henge med. Jeg vil gjerne beholde dem jeg har nå, men har måttet se mange venners rygg bli vendt til meg gjennom tidene, og vet at tiden bringer mye rart. Allikevel vil jeg være tro mot de vennene jeg har, fordi jeg har merket meg hvor mye et godt vennskap virkelig betyr – og det er ikke rent lite.
Og så er det kjærligheten – fargene som gir liv til den ellers så dystre tilværelsen. Det forventes vel av oss alle at vi skal finne den, og jo før – jo bedre. Mange er allikevel av oppfattelsen at ungdomstiden er tiden for moro, og at "moro" , hva det nå enn skal bety, ikke er mulig å oppleve hvis man er i et forhold. For i et forhold sies det at man holdes i lenker, og ikke har den friheten man har i singel-livet. Jeg må kanskje være litt rar, for jeg har alltid ment at kjærlighet er nøkkelen som frigir oss fra ensomhetens lenker, og virkelig gir oss evnen til å fly. Muligens er det slik at min tankegang, som jeg har blitt fortalt før, vil sørge for at jeg aldri vil få noen jente – fordi jenter bare er ute etter "moro". Og "moro" kan ikke oppleves i et forhold? Man kan ikke ha det moro når man er forelsket? Nei vel, da lurer jeg inderlig på hva det er disse folkene har rotet seg bort i før, som de åpenbart har forvekslet med noe så flott som kjærlighet. Jeg har på følelsen av at kjærlighet og forhold blir altfor knyttet til voksenlivet, noe en del unge ser på som atter en forpliktelse som de gjerne kunne vært foruten. Dette aspektet av voksenlivet truer dem, fordi de føler at de vil miste deres frihet. De har sett voksne som er sammen men som ikke lenger er forelsket, og tror at voksenlivet alltid er monotont og kjedelig. Jeg tror faktisk at det er noe i det.
Altfor mange er for opptatt av dette med modenhet. Noen i denne alderen er så opphengt i modenhet at de glemmer evnen til å være barnslig, som jeg vil si er noe av det viktigste man kan ha med seg videre i livet. Man bør kunne være moden nok til å være barnslig i ny og ne, for den barnslige drømmingen og friheten er det som kan gjøre oss lykkelige. Altfor mange prøver for hardt å være "voksne", uten at de engang vet hva begrepet innebærer. De ser ned på oss som hopper rundt, ler av dårlige vitser og fortsatt har en del av den drømmende barnsligheten i oss, og sier at vi bør oppføre oss mer voksne. Men jeg vil aldri gi etter for dem. Den dagen man glemmer drømmene og alt håpet, og har gitt opp alt man en gang sto for, har man virkelig tapt kampen mot livets harde virkelighet.
Og når jeg blir stor, vil jeg for alltid forbli et barn.